Samme kveld som han fyller 21 år, blir mafia-leiemorderen Jackie Estacado besatt av en ond, overnaturlig kraft.
I en scene som vil bli husket som en av spillhistoriens mest sjokkerende brutale, vokser snerrende tentakler med hoggtenner ut av Jackies rygg. De tar over kontrollen av kroppen hans og gjør kort prosess på en gjeng skurker.
Derfra og ut har Jackie en mektig alliert i sin hevnjakt. I tillegg til tentaklene, kan han også kalle frem medhjelpere fra en parallell verden - og begge deler fungerer kun når det er mørkt.
Dermed får du et spill som er dels horror, dels krim, dels thriller, dels action, dels snikefokusert og helt herlig.
Maktfølelsen fra Jackies overnaturlige krefter, kombinert med det faktum at denne ondskapen (vanvittig bra spilt av Mike Patton fra Faith No More, som hveser ondskapens budskap i spillet) også har sin egen agenda, gjør «The Darkness» til en bortimot hypnotisk besnærende spillopplevelse.
Spillet, som er basert på en tegneserie med samme navn, gaper derimot over litt for mye.
Det åpne spilldesignet og de mange inspirasjonskildene («Max Payne», «Splinter Cell», «Fahrenheit», Dr. Octopus fra «Spider-Man 3» og «Condemned», for å nevne noen) gjør at historien og engasjementet går i bølgedaler - fra litt småkjedelig til ufattelig intenst og tilbake.
«The Darkness» ville ha tjent på en tettere, mer disiplinert innpakning, finpussing av dialog og en revurdering av måten historien fortelles på. Jeg tror ikke helt på verdenen dette foregår i, og jeg bryr meg ikke spesielt mye om rollene.
Men det er toppene i spillbarheten jeg vil huske. Og når «The Darkness» er på sitt beste, er det simpelthen utrolig bra.
Tentaklene til Jackie er dessuten verdt prisen på spillet alene. De bringer med seg en vedvarende følelse av noe guffent overnaturlig, en tilstedeværelse og en følelse av makt som setter sitt overbevisende preg på hele spillopplevelsen.
PS: Spillet lanseres på Xbox 360 13. juli og kommer til PS3 20. juli.
The Darkness er både mørtk, ondt og underholdende. Her er VG Netts dom.