MED: Samuel L. Jackson, Christina Ricci, Justin Timberlake
Overtydelig og vaklende sørstatsdrama dryppende av sex, blues og traktorkultur - og med en touch Dr. Phil.
HANDLER OM: Lazarus - en svart, middelaldrende bluesspiller - har akkurat blitt forlatt av kona da han finner unge, hvite, vakre Rae bevisstløs like ved huset sitt - halvnaken og forslått. Rae er angstridden og nymfoman - og har nådd bunnpunktet etter at kjæresten Ronnie dro i krigen. Gudfryktige Lazarus lenker henne like godt fast med en enorm kjetting - for å hjelpe henne ut av den destruktive sexavhengigheten.
Handlingen virker unektelig litt snodig når den skrives ned.
DOM: Jeg vet ikke om det finnes et begrep tilsvarende orientalisme for stereotyp framstilling av de amerikanske sørstatene, men det burde det. «Black Snake Moan» fører oss dypt inni et dampende sør der white trash-ungdom flagrer rundt i rutete skjorter mens de svarte danser seg svette til sjelfull blues. Folk har anstrengte forhold til seksualitet, og de snille kristne gjør så godt de kan.
Filmen er helt greit utført med lett fordøyelig dramaturgi og uten de store utskeielsene. Den er også gjennomgående overtydelig i alt den forsøker å fortelle: den nymfomane jenta får en kjetting - et kyskhetsbelte - låst fast rundt livet, den viktige bluessekvensen akkompagneres av buldrende dramatisk tordenvær, den type ting. Unødvendige klisjeer males utover opprinnelig ok sekvenser. Når Lazarus hanker inn presten for å mane den bortkomne Rae til bedre livsførsel, blir det mer talkshow-psykologi enn noe annet, uansett hvor godslig presten er.
Samuel L. Jackson gjør en ærlig innsats som den stolte, sårede Lazarus, mens Justin Timberlake som Ronnie får for lite spillerom til å etablere karakteren. Den alltid like atale femme fatalen Christina Ricci får som Rae svanse uforholdsmessig lenge rundt i bare trusa og en mikroskopisk topp, mens store, sterke Lazarus sleper henne rundt i kjettingen og vasker henne i badekaret. I forsøk på å veksle mellom det blodseriøse, det følelsesladde og det spekulativt dampende hotte, ender «Black Snake Moan» med å sjangle faretruende. Visst finnes momenter her som virker ektefølt, blues er gripende det, for all del, og sørstatene er fine.
Men det holder ikke, spesielt ikke mot slutten, når Dr. Phil-tilnærmingen og behovet for lukking av historien tar fullstendig overhånd og hele kalaset bikker over i det parodiske.
SILJE BEKENG