Har Mike Scott noensinne vært mer skjerpet enn i Frogner- badet i går?
Og - ikke minst - har felefanden Steve Wickham noensinne vært vakrere, mer intens og villere? Kan den dirrende anspente energien ved konserten i går ha noe å gjøre med at Wickham og Scott har funnet tilbake til hverandre og dermed til selve essensen i The Waterboys?
Etter en kveld hovedsakelig uten trommer fra Norwegian Woods hovedscene, sørget Waterboys for festen, selv om de i utgangspunktet ikke lenger er store nok for å være headlinere på en lørdagskveld. Så feil kan man ta.
Mike Scott og hans venner tok ut alle de velkjente elementene - det aggressive raseriet og den lavmælte spenningen, de gode låtene og de krasse tekstene, den hjemlige (irske) musikktradisjonen og den nærmest episke feelgood-stemningen som oppstår når Waterboys bretter ut sin katalog av stolt frihetsrock.
Selv uten et fullsatt Frognerbad klarte publikum å synge videre på «Red Army Blues» lenge etter at bandet var ferdig.
Låtene kom fra hele karrieren, heldigvis også fra de gylne åttiårene. Og fra scenen henger de faktisk helt naturlig sammen, fra nydelige «Peace Of Iona» til påfølgende klassiker «Whole Of The Moon» som et eksempel på samhørigheten mellom nytt og gammelt.
Jeg hadde egentlig gitt opp å oppleve Mike Scott like dedikert i 2007 som i 1988. Nå er jeg ikke lenger like sikker.
STEIN ØSTBØ