Amy Lee kan knapt beskyldes for å ha mange fasetter verken i stemme eller sceneopptreden.
De hylende ungpikene foran scenen fikk iallfall sitt - Amy Lee har blitt et aldri så lite goth-idol etter Evanescences to album, hvorav det første egentlig er det eneste som er verdt å høre på. Så var det også bærebjelkene herfra, «Going Under» og
«Bring Me To Life», som dannet det kraftigste reisverket under den aller første Norgeskonserten til Evanescence. Men etter disse to låtene, hadde vi på mange måter sett det meste.
Med fare for å banne i kjerka, så har Amy Lee faktisk en begrenset stemme. Hun har dessuten kun to innstillinger på den - kraftig og ekstra kraftig - og dette er et faktum som hun ikke klarer å skjule bak en profesjonell attityde. Dessuten makter hun ikke å stjele alt fokus på scenen, noe som ble perfekt fordelt sist gang undertegnede så bandet i Tyskland for fire år siden. Men da var Ben Moody fremdeles gitarist - i går var han, i likhet med størsteparten av bandet, byttet ut.
I tillegg mangler Evanescence metal-finesse. Oppskriften er såre enkel; klagende stemninger fra Amy Lees såre stemme som eksploderer i riff som til og med Linkin Park har kassert for lenge siden. Det blir rett og slett for enkelt, for monotont og for lite originalt til å bite på et massepublikum når heller ikke låtene skiller seg spesielt mye fra hverandre. Det er lov å like Amy Lee, men det er nok også dessverre lov å mislike konsertene hun holder.
STEIN ØSTBØ