Før og etter The Traveling Wilburys har ordet «supergruppe» først og fremst vært en betegnelse på store egokonstellasjoner, ute i det ærend å gjøre noe fryktelig vektig og «viktig».
Så var ikke tilfelle med denne: Legendene Roy Orbison, George Harrison og Bob Dylan, samt jyplingene og ikke-legendene Jeff Lynne (Electric Light Orchestra) og Tom Petty. Disse kom ikke sammen for å pumpe seg opp til noe enda større enn de allerede var, men snarere for å gjemme seg bort fra egen status i et øyeblikk.
Det viste seg vanskelig, for The Traveling Wilburys ble ganske straks enorme radio- og publikumsfavoritter i kjølvannet av «debutalbumet» fra 1988. Men det virket en stund, ikke minst for den største legenden av dem alle, Bob Dylan, som på disse to albumene (hvorav det andre, «artig» titulerte «Vol. 3» fra 1990, kom etter Orbisons bortgang) tillot seg å ha det moro for første gang siden, åh, slutten av 1960-tallet en gang.
Disse platene har av underlige årsaker ikke vært tilgjengelige på 10 år. Nå er de tilbake, samlet med fire bonuskutt og en DVD med fem musikkvideoer og en halvtimelang hjemmevideodokumentar.
Alt skulle i utgangspunktet tyde på at de ville låte «cheesy» i dag, ikke minst tatt i betraktning Lynnes «none more 80's»-produksjon. Men i stedet er de simpelthen bare festlige {lcub}dash{rcub} aldri mer så enn i albumenes vel eneste «substansielle» sang, Dylans kjærlighetsfulle Springsteen-parodi «Tweeter And The Monkey Man».
MORTEN STÅLE NILSEN