Ikke Tarantinos beste, men en fornøyelig nostalgitripp til ære for trashy horror.
MED: Kurt Russel, Rosario Dawson, Vanessa Ferlito, Jordan Ladd, Rose McGowan, Sydney Poitier, Tracie Thoms, Mary Elizabeth Winstead, Zoë Bell, Quentin Tarantino.
HANDLER OM: Den værbitte psykopaten Stuntman Mike kjører rundt i sin svarte «dødssikre» bil og slakter ned nøye utvalgte ungjenter. Men en dag møter han feil venninnegjeng.
DOM: «Death Proof» er første film ut i Norge av Quentin Tarantino og Robert Rodriguez' doble hyllest til sin ungdoms grindhouse-kino: 1960- og 70-tallets to-for-en-forestillinger med lavbudsjettshorror og -slasher, med eksplisitt seksualitet og brutal vold.
Dette prosjektet, som inkluderer Rodriguez' bidrag «Planet Terror», ble lansert i sin over tre timers helhet i USA under tittelen «Grindhouse». Det gikk på trynet salgsmessig, og dermed får vi nå de to filmene separat - et desperat krisetiltak fra produsentenes side, som slår beina under hele konseptet.
Det oser sprit, røyk, lipgloss og brent gummi av «Death Proof». Mesteparten av filmen følger vi jentene som havner i Stuntman Mikes kikkert. Jentene skråler og banner seg gjennom filmen, med en Tarantino-typisk, sylskarp dialog som har fordret bruken av uttrykk som «milde malunka» i den norske tekstningen.
Musikken sitter som den skal, og Tarantino vet hvordan han skal dra publikum inn i situasjonene på lerretet. Action- og voldssekvensene er få og relativt korte, men desto mer intense; som skapt for å få deg til febrilsk å lete etter sikkerhetsbeltet i kinosetet. Kurt Russel i rollen som Mike balanserer det godslige og det morderiske. Han ler en morken latter og gliser inneforstått til kamera - slik en psykopat skal i en trashy, gammel slasherfilm.
Filmen bærer preg av regissørens nostalgiske forhold til grindhouse-filmen, og den er en skikkelig 70-tallspastisj, med utstudert bruk av effekter for å imitere «dårlig håndverk» (i USA hendte det at kinopersonellet advarte publikum om at «den skal være sånn»). Et problem er at samtidig som filmen kan virke spinkel som en full spillefilm, ser den for fresh og sofistikert ut for sjangeren den imiterer. Det koster mye å se så billig ut, som Dolly Parton ofte siteres på. Hun har et poeng, men det ser aller billigst ut hvis det faktisk er det. «Death Proof» blir ikke stående som et høydepunkt i Tarantinos karriere, men den underholder likevel, og er overdrysset av detaljer, referanser og humor som du gjerne kan få med deg, som en pause mellom all samlebåndsskrekken som vises på kino i sommer.
SILJE BEKENG
