Det var ikke første gang europeere har gått glipp av en spillutgivelse.
Støtt og stadig blir spill silt bort av det mystiske, uhåndgripelige filteret som luker ut spill på grunn av lanseringsutgifter, markedsanalyser, oversettingskostnader og andre hemmelige årsaker som unnslipper min viten.
«Final Fantasy III» ble første gang utgitt i 1990 og var utelukkede å få tak i på det japanske markedet. Nå har spillet omsider kommet til europeiske spillhyller i form av en fornyet og oppusset versjon til Nintendo DS.
Som klassisk rollespill er det ingenting å utsette på «Final Fantasy III». Spillet har alt som genren forlanger og presenterer et gjennomført, polert spill uten irriterende feil eller påfallende svakheter.
Majoriteten av de tradisjonelle rollespill-ingrediensene er tilstede i historien: krystaller, magi, tilfeldige kamper, fire tilsynelatende tilfeldige helter som blir kalt av skjebnen til å redde verden fra mørk ondskap.
Til tross for mangel på originalitet og relativ sparsommelighet på humoren, avanserer historien i godt tempo og lykkes med å engasjere nok til å gi de tallrike tilfeldige kampene mening.
Dessverre er «Final Fantasy III» alt for lett de første 4-5 timene. Et turbasert kampsystem bør by på lettere intellektuelle og strategiske utfordringer.
Ikke av typen som bare funker for de med IQ over 145, men nok til at man må bruke andre løsninger enn repetitiv trykking på A-knappen. Man slipper rett og slett alt for lett unna i samtlige av møtene med farlige skogsdyr og mytiske fantasiskapninger de første timene av spillet.
Som en reddende engel bistår du alskens landsbybeboere, gnomer, vikinger og småfolk med problemene de står ovenfor. Man kan ikke unngå å bli imponert over hvilket mangfold av små og store problemer som kan løses med grottevandring og boss-beseiring.
Spillet gir deg dessuten muligheten til å forandre kameravinkelen, beskue ting på nært hold og se verden med nye øyne.
Tar du deg tid til å lete i og observere omgivelsene på veien fra A til B vil du finne et mylder av gjemte tunneler og hemmelige passasjer som leder til skattekister i mørke grotter. Disse er med på å gi spilleren den barnlige følelsen av å være sjørøver på skattejakt.
I god «Final Fantasy»-ånd velger man et «yrke» for hver av spillfigurene med styrker og svakheter som må utnyttes på best mulig måte. Her er det selvfølgelig ikke snakk om postmann-, byråkrat eller læreryrket, men viking, knekt, tyv, trollmann eller andre finurlige yrkesbeskrivelser som neppe er å finne i NAVs arkiver.
Yrkene kommer dessuten med hver sine mer eller mindre moteriktige antrekk i farger og fasonger man i virkeligheten sjelden observerer utenfor catwalken.
Man kan ikke si at «Final Fantasy III» oppfinner hjulet på nytt, men det ville også vært for mye å forlange av den oppdaterte nyutgivelsen til et spill som så dagens lys for hele 17 år siden.
Et hull i rekken av europeiske «Final Fantasi»-utgivelser er omsider blitt fylt. For tilhengere av serien samt alle som sverger til klassiske rollespill, er «Final Fantasy III» garantert et spill som vil skåre høyt på poengskalaen.
Men er man på jakt etter en mer original og variert rollespillopplevelse er det bedre skatter å finne på hyllene.