STJERNER: Chris Cooper, Ryan Philippe, Laura Linney
HANDLER OM: Mannen som er blitt kalt «den verste spionen i USAs historie», Robert Hanssen (Cooper), og FBI-jyplingen som blir satt på ham under opprullingen av saken, Eric O'Neill (Philippe).
DOM: En slik film som amerikanerne pleide å være gode til å lage under den kalde krigen; en passe langsom, passe intens, god gammeldags spionthriller. Møter på hemmelige steder i Washington DC, stålfarger, ordknappe agenter og «kommer han allerede nå?!»-panikk. Chris Cooper har så godt som monopolisert markedet for tilknappede, skrullete amerikanske menn {lcub}dash{rcub} vi har sett ham gjøre det før, men jaggu er han god til det. Den tradisjonelle hjemmebanehistorien som fungerer som parallellfortelling, er imidlertid blek og utroverdig (hei, hun vet da godt at hun er gift med en FBI-mann. Så hvorfor begynner hun plutselig å kreve fullt innsyn i arbeidsoppgavene hans?). De psykologiske årsakene til at Hanssen gjorde det han gjorde, forblir også høyst uklare. At han var en rettroende katolikk med et seksuelt oppheng i Catherine Zeta-Jones, er så godt som alt vi får vite. Det er et litt sparsomt grunnlag for at vi skal kjøpe ham som en halvpsykopatisk lystløgner med sykelig anerkjennelsesbehov.
Likevel: Sober, kult molefonken guttefilm for en regntung søn- dag i juni, dette. Scenen der Cooper forsøker å smile for portrettfotografen, er nesten verdt billetten alene.
MORTEN STÅLE NILSEN