Et norsk svar på The Killers, og et ypperlig sådan.
Om det er ett problem som rir norsk rock og pop som en mare, så er det at alt skal være så «ekte» og «jordnært» hele tiden. Mossebandet Superfamily er en flott, stolt kontrast til dette. Deres andre album høres ut som en plate The Killers kunne laget mellom de to de faktisk har gitt ut. Her er det store følelser i sving; Superfamily høres konsekvent ut som om de spiller fra toppen av fjellet, hvor de pøser på med digre synthriff og massive lydvegger som aldri glemmer en briljant melodilinje eller to. Vokalist Steven Wilson er en utmerket dramatiker, og slynger stemmen sin mot høyder få andre enn Morten Harket våger seg på her hjemme. Selv når han synger klisjeer høres det ut som myter.
Superfamily benytter åttitallsreferanser få norske band har horisont nok til å bruke; her kan man høre klare ekko av halvglemte britiske band som The Psychedelic Furs, The Teardrop Explodes og Simple Minds, og ved hjelp av Kåre Vestrheims sedvanlig forståelsesfulle produksjon treffer Superfamily nåtiden midt i solar plexus.
ANBEFALTE KJØP: «In The Night», «I Could Be A Real Winner», «I Want My Money Back», «Warszawa».
THOMAS TALSETH