Stakkars Monomen.
Egentlig bør man sprette champagnen, i det minste en flaske musserende, når et knippe 18-åringer fra Sørumsand debuterer med en såpass lovende plate som dette. Monomens problem er at den hadde hørtes veldig mye bedre ut for et års tid siden, før 120 Days kom dem i forkjøpet med en uangripelig plate i landskapet der britisk depperock og tysk krautrock går opp i en høyere enhet.
I kjølvannet av «120 Days» fremstår første halvdel av «Monomen LP» som en samling demoer, full av produksjonsmessige klisjeer. Bandet trenger å klippe navlestrengen til sine forbilder, og må snarest slutte å høre på The Cure. Vokalisten lyder som en overivrig elev av Ian Curtis og Andrej Nebb, og trenger å finne sin egen stemme.
Eller kanskje ikke, for på platens andre halvdel fokuserer bandet på dvelende, instrumentale partier med forførende synther i spissen - noe de trygt kan fortsette å rendyrke fremover.
ANBEFALTE KJØP: «Oscillate», «Aurora»
Thomas Talseth