Ny gren på Islands villeste buskvekst.
Man vil nødig oppfattes som reaksjonær, men sannheten er at Björks hang til å lalle seg langt inn i tåkeheimen har frarøvet oss det som kunne vært en tindrende ledestjerne på pophimmelen. Allerede på debutsingelen med The Sugarcubes for tyve år siden viste hun seg i stand til å lage pop totalt løsrevet fra tid og rom, noe hun fortsatte med i begynnelsen av sin solokarriere.
På sine siste plater har hun fokusert på mer abstrakte lydlandskaper som bakteppe for stemmen hennes, og dette gjør hun også på store deler av «Volta». Det er ganske flott å høre på, men ikke i nærheten så flott som når hun allierer seg med rytmespor og elektronikk som er noenlunde konvensjonelle i Björk-sammenheng, men spektakulært utfordrende målt mot det meste annet. Sjekk platens to første låter; det er en tragedie at hun ikke lager mer av den slags.
«Volta» er to utstrakte hender; én til dem som foretrekker at hun samarbeider med Antony Hegarty, én til dem som helst ser at hun jobber med Timbaland. Vi som tilhører sistnevnte gruppe får bare være takknemlige for at hun endelig kommuniserer med oss igjen.
ANBEFALTE KJØP«Earth Intruders», «Wanderlust», «Innocence», «Hope»
THOMAS TALSETH