STJERNER: Tobey Maguire, Kirsten Dunst, James Franco, Thomas Haden Church, Topher Grace.
HANDLING: Peter Parker lever i skjønneste harmoni, er svært fornøyd med sin egen innsats som Spider-Man, og elsker sin Mary Jane. Men en sort, krypende materie åler seg inn i hans kropp og sinn.
Brått står vår superhelt med to drakter, hvorav den sorte naturlig nok symboliserer de mørke, destruktive krefter. Spider-Man må kjempe mot utfordrende skurker, men mest av alt mot sitt eget oppblåste ego som er i ferd med å knekke ham.
DOMMEN: To ting skiller «Spider-Man 3» fra sine forgjengere; den er mørkere og den er mer moraliserende. Mørkheten fascinerer, men moralismen blir søtladen.
Riktignok har heltestatus, patriotisme og høy moral alltid vært en del av konseptet disse filmene er spunnet rundt, men tre'ern er solid fundert på moralske verdier, forsoning og tilgivelse. Spider-Man blir voksen og må ta noen alvorlige valg.
I kjølvannet av det kimer de religiøse klokker, og sentimentaliteten er litt vel påfallende.
For undertegnede blir dermed «Spider-Man 3» litt nedtur i forhold til de to foregående.
Samtidig skaper Spider-Mans dobbeltliv en dynamisk kontrast. Det gir blant annet utslag i en del herlig humor.
Den testosteronfylte siden av Peter Parker er et fornøyelig skue, behersket av Tobey Maguire med naiv sjarm.
Kirsten Dunst er som vanlig stødig i rollen som den sårbare Mary Jane, denne gang utsatt for sin forvirrede kjærestes ukontrollerte skyts.
Deres felles venn/fiende Harry (James Franco) bidrar til at trådene samles i det som utvikler seg til en historie som helt og holdent dreier seg om troen på de gode krefter.
At vår helt denne gang i tillegg må håndtere et sandmonster og en frekk fotograf, gir rom for fart, spenning, drama og sjalusi.
Ok, vi har sett nettspinningen i skyskraperne før, men det funker ennå. Spider-Man har fremdeles i seg eventyrets glød.
BORGHILD MAALAND
