ALBUM: POP
MORTEN ABEL
«I FULLT ALVOR»
(WM Norge/Warner)
Sist Morten Abel ga ut et helt album på norsk, var Michael Jackson et halvår unna «Thriller», og familien Lerche i Bergen noen måneder unna ankomsten til sønnen Sondre. Dessuten kalte han seg fremdeles Morten Abel Knutsen.
Siden da har, la oss for all del kalle ham Norges største popstjerne, gjort så mange endringer på karrieremotorveien at det er vanskelig å holde oversikten. Og de har
ikke alltid vært like velykket. Mellom Mods og September When hadde han et rimelig mislykket soloeksperiment. Og rett etter «Hver Gang Vi Møtes» var ferdig, kom et ditto feilslått singelforsøk.
Likheten mellom begge disse, er om noe har feilet, har sørvestlendingen alltid prøvd noe helt nytt.
I 2015 er «noe helt nytt» det eneste han ikke har gjort i popverden:
Å være Morten Abel, solo, på norsk.
Norsk ordliste er ikke det eneste som skiller. Skiftet fra Yngve Sæthre, som har vært styrmann på de siste soloplatene, til visepopmaestro Odd Nordstoga er mer enn bare et produsentpersonskifte. Arne Hovda har hjulpet på melodibygging, og sammen med helt nye musikere, fra blant annet El Cuero, Shining, Hekla Stålstrenga og Marit Larsen har hele klangen i Abels prosjekt endret seg. Og da ikke bare den musikalske. Abel 2015 framstår tryggere, mer akustisk og mindre besatt av å finne på klovnerier hele tiden (Ikke at det er noe galt med dem: Hør for eksempel på åpningen på «You Are Beautiful» fra «I’ll Come Back and love you forever» (2002) tittelåten på «Mother I’ve Been Kissed» (1991) eller hørespillet «Fergemannen» fra samleplaten «Morten Abel» (2004)).
Det betyr ikke at 52-åringen har sluttet å være vittig. Førstesingelen, soulpop-låten «Annabelle»,der den usikre jeg-personen febrilsk prøver å motstå kioskdamen i tittelen, er mye bedre enn førsteinntrykket som slags musikalsk teaterinnslag. «Frøken Vilikke», singel nummer to, er langt fra så sterk, men har like fullt Abels irriterende evne til å lage refrenger man husker om man vil eller ikke.
Men dette er underordnet i møte med platas tre virkelig store øyeblikk:
«Nasjonalen» - en sakral hammondorgeldrevet heimstaddiktning om vandringer og refleksjoner gjennom Stavanger sentrum. «I fullt alvor» - det beste av artist og produsent, minimalistisk forenet i Peter Gabriel-arrangement og det eneste stedet der Odd Nordstoga får komme med et lite, men ekstremt effektivt, vokalt innstikk. Og ikke minst «Voldsomt uver»: En kjærlighetshistorie med noe Lars Lillo-keitete over seg, der jeg-personen argumenter nydelig irrasjonelt forelsket klønete. Alle disse tre har den melankolske bunnen som popsnekkeren Abel har perfeksjonert over tre tiår, og beviser at skiftet i språk har absolutt ingenting å si. Han skriver like bra på norsk som på engelsk. Selv om de virkelig pussige historiene (slike som den om båtmannskapet i «Can I trust You», eller han som skal krype over hele landet i «Lydia») egentlig ikke er her. Unntaket er historien om han som har brukt 15 år på å bygge fly på egenhånd i «Flymaskinen». For øvrig også en låt som på samme måte som «Annabelle» beveger seg over i det teatralske, der den skifter fra et oppstemt barne TV-riff til å bli en vaiende flygevals. Rart, men det fungerer.
Andre steder beskjemmes av facebookpoesi som «nesten skyde ingen av hesten» («Nancy og du») og «alle dagane som kom og gjekk, de va visst livet mitt» («Alle disse dagane»).
Og av en eller annen grunn er det hele to låter om dansing, uten at noen av dem egentlig trekker opp snittet. Selv om den skjelvende gammelmannsvokalen på avsluttende «Dans med meg» på alle måter må sies å være noe nytt.
Vokalen for øvrig er som en blanding av han som ropte på «Belinda» i 1982 og mente at «River Phoneix» var litt av en navn på en gutt i 2006.
Helheten har ikke blitt helt den gnistrende sammensmeltingen som et slikt møte mellom to av Norges største artister kunne ha blitt, men for Abel sin del er karrieresirkelen sluttet.
Ikke i fullt alvor, men sånn akkurat passe seriøst.
BESTE LÅT: «Voldsomt uver»
TOR MARTIN BØE