Plateanmeldelse: Imagine Dragons - «Smoke + Mirrors»

«Smoke + Mirrors»

Å være dårlig har aldri vært noen hindring.

Imagine Dragons fra Las Vegas startet omtrent der Coldplay var på sitt tredje album («X&Y», 2005). Altså på toppen av sine mest banale stadionrockambisjoner.

Det fungerte. Det ble hits og minst to landeplager («Radioactive» og «Demons») av det. I fjor avsluttet de Hovefestivalen. Og nå melder Spotify at bandet har passert en milliard avspillinger på streamingtjenesten.

Her, på sin andre langspiller, går de allerede for sitt svar på «Rattle And Hum» (U2s sjette, fra 1988).

Størrelsen er drakonisk: 18 låter på «spesialutgaven», 13 på den vanlige. Lyden er av den typen der alt er veldig høyt, hele tiden. Hjertet er bastant plassert på jakkeslaget. «Hva betyr det, alt sammen?»-tvilen har begynt å snike seg inn.

Det er veldig påfallende. «Smoke + Mirrors» er voldsomt selvransakende og sutrete. Har vokalisten Dan Reynolds vært serieutro på turné?

Eller har han lest så mange bandbiografier og rockstjernebruksanvisninger at han innbiller seg at han «må» ha et «sammenbrudd» og «bukke under presset» nå? Prøver han å være lei seg i den tro at det vil gjøre ham mer interessant?

All selvpiskingen virker uhyre lite troverdig, og svært prematur. Inntil man husker at Reynolds, i likhet med The Killers’ Brandon Flowers, er mormoner. Angsten han legger for dagen, er religiøst betinget.

Det hjelper en hel del, faktisk. Det innebærer at det er noe som føles litt genuint med dette ekstremt derivative bandet.

Musikalsk dreier det seg fremdeles om å gi neste sesongs «Idol»-deltakere noe å bryne seg på. Imagine Dragons evner å kombinere det verste fra både amerikansk og engelsk «mainstream»-«rock».

De har tonet ned Arcade Fire-elementene noe. «Smoke + Mirrors» har færre perkusjonstunge Baden-Powell-øyeblikk. De prøver seg på en liten håndfull «nye» tyverier også.

«I’m So Sorry» er et broileraktig forsøk på metalblues á la Nickelback. «Friction» har en arabiskklingende hook som Timbaland kunne ha laget for Missy Elliott tidlig på 2000-tallet. Den minner ikke så rent lite om Ylvis’ «Mr. Toot».

Eh. Dett var vel egentlig dett.

Det øvrige er nøyaktig som man kunne forvente. Mumford & Sons-svære refrenger. The Edge-delayeffekt på gitaren. Stålglinsende, stringente komp som hos The Killers.

«Polaroid» oppsummerer dem ganske greit. Reynolds høres eksakt ut som Chris Martin i versene, og slipper løs sitt beste Bono-ul mot slutten (2.56 minutter). Helt til sist rapper de for sikkerhets skyld «who ho ho»-hook’en fra Katy Perrys «Roar» – de siste årenes mest distinkte i sitt slag. Ingen skam!

Det skal sies at «Smoke + Mirrors» er noen hakk lettere å leve med enn «Night Visions». Reynolds er en effektiv gi-alt vokalist, også i falsett. Albumet kommer, i motsetning til Coldplays siste, til å avstedkomme flere store hits. Det er bedre enn «Songs Of Innocence».

Det er ingenting ved Imagine Dragons som kan kalles deres eget. Bandet er en næringsfattig frokostblanding av mer eller mindre moderne pop- og rockformer, og ligner på tusen andre, bedre artister.

Men de er flinkere nå enn forrige gang til å leke at de er verdens «største», «viktigste» og mest feiende flotte band.

BESTE LÅT: «Shots»