Ingenting er spart på når det gjelder å slippe løs 1980-tallets elleville lefling med alt som var overdådig i Alexander Mørk-Eidems høyst bearbeidede versjon av Alexandre Dumas klassiker. Skjønt, barokkens utagerende sanselighet har mer enn nok til felles med det velkjente fenomenet sex, drugs & rock n'roll.
FOLKETEATRET
«De tre musketerer»
Musikal basert på fortellingen til Alexandre Dumas
Regi og bearbeidelse: Alexander Mørk-Eidem
Scenografi: Erlend Birkeland
Kostymedesign: Maria Gyllenhoff
Med: Benjamin Helstad, Mattis Herman Nyquist, Robert Skjærstad, Henrik Rafaelsen, Trond Høvik, Andrea Bræin Hovig, Ellen Dorrit Pedersen, Eindride Eidsvold, Nader Khademi, Kjersti Botn Sandal, Trond Fausa Aurvåg.
Så når dette frodige persongalleriet trår til med et vell av låter fra en noe utvidet 80-talls epoke, så kan det nesten virke som om intrigene i det franske hoffet er som skapt for en tid da musikken – og artistene – ikke nektet seg noe. Alt er overdrevet – og mot slutten nærmer det seg en overdose som gir et lite preg av tomgang.
Musketerene er gjennomført kule og ruler scenen med karikert vokabular; ikke overraskende er «føkk» det mest brukte ordet. D'Artagnan (Benjamin Helstad) er sjefen av de STORE følelser og er konge av powerballadene.
Men Trond Fausa Aurvåg er helt konge. På alle måter. I en dobbeltrolle som den vanvittige fjollete og tøvete franske kongen og hertugen av Buckingham spiller han ut rene slapstick komedien av verbale og fysiske morsomheter.
Morsomhetene står også i kø når kardinal Richelieu (en fornøyelig Eindride Eidsvold) og hans håndlanger Rochefort (hysterisk komisk spilt av Nader Khademi).
Og så må det tilføyes at Ari Behn var diskret til stede i en bitte liten rolle som seg selv. Hans tilstedeværelse under premieren gikk langt fra upåaktet hen. Vel plassert i teatrets kongetribune ble han stadig trukket inn i handlingen med ørsmå, men velplasserte bemerkninger – ikke minst fra den ubehøvlede «kong» Fausa Aurvåg.
I denne overdådigheten der kongen helst vil ha unge gutter, og den slu Mylady viser seg å ha en pikk, er kvinnene langt fra underlegne. Ellen Dorrit Petersen er rå rocker som Mylady og Andrea Bræin Hovigs er rappkjefta og morsom som Caroline Bonacieux, og en strålende match for den forelskede D'Artagnan.
De får slå seg løs i sanger skapt av artister som ikke står tilbake for mannlige kolleger når det gjelder å blotte både kropp og sjel. Sånn sett er både våpenbrødre og søsterskap godt representert.
Et ensemble av sangere og dansere, samt et skikkelig band, sørger for at hele forestillingen oppleves som en spenstig happening. Det er ingen forutsetning at du kan populærmusikkens historie fra noen tiår tilbake. Men det hjelper, fordi en del av musikken er så knyttet opp mot enkeltscenene, og fordi gjenkjennelseseffekten naturlig nok skaper tilhørighet.
For øvrig; dette er ren underholdning – uten filter!
BORGHILD MAALAND