Bokanmeldelse: Emma Healey: «Elizabeth er borte»

Maud – bokens hovedperson og jeg-forteller – er noe så uvanlig som en 82 år gammel kvinne med demens. Hun surrer og glemmer. Hun roter seg bort. Men midt oppi alt det tragiske er hun full av humor, selvironi og sjarm.

Mauds bestevenninne Elizabeth er savnet. Er hun blitt drept? Har noen kidnappet henne? Maud frykter (alltid) det verste.

Lik en overivrig detektiv begynner hun å etterforske venninnens forsvinning. Samtidig minnes hun en lignende hendelse tilbake i 1946, da søsteren Sukey ble sporløst borte.

Forfatteren Emma Healey er bare 29 år gammel. Måten hun skildrer en gammel kvinne med demens, er intet mindre enn imponerende. Maud fremstilles aldri som noen éndimensjonal parodi. Tvert imot er hun en aldrende kvinne full av tårer og latter, sorg og sinne.

På mange måter minner Emma Healeys skrivestil – varmen, skråblikket, humoren – om Jojo Moyes, som har bergtatt norske lesere med «Et helt halvt år» og «Den ene pluss en».

Nettopp Mauds forsiktige humor preger boken. Som når hun oppsøker en kirke:

"Vi reiser oss og synger, og setter oss og ber. Jeg hadde glemt hvor slitsomme disse gudstjenestene kan være."

Men boken levendegjør også det hverdagstragiske, som når Maud glemmer hvilken side kniv og gaffel skal legges på – og datteren diskret retter opp feilen:

"Det er jo så banalt – å vite hvor bestikket skal legges – men jeg føler det som om jeg har strøket til en viktig prøve. En liten bit av meg er borte."

Emma Healey har ikke forsøkt å skrive en klinisk korrekt bok om tankeverdenen til de demente. Men hun bruker skjønnlitteraturen til å gi oss et glimt inn i et univers av glemsomhet, forvirring, redsel, tristhet – og glede.

Boken er helt i ytterkanten av hva som kan kalles krim, men «hva det er» spiller liten rolle. Jeg elsket hver linje – og alt som sto (u)skrevet mellom dem – i denne rare, betagende og hjertevarme romanen.