Og mistanken er det som får Othello til å gå fra sans og samling; fra å være en hedersmann til å bli en mann som en knust og oppspist av sjalusi.
DEN NATIONAL SCENE, BERGEN
«Othello»
Av William Shakespeare
Regi: Stein Winge
Scenografi: Tine Schwab
Komponist: Sigurd Nikolai Winge
Med: Bill Pullman, Siren Jørgensen, Jan Sælid, Frode Bjorøy, Pål Rønning, Ane Skumsvoll m.fl.
I Stein Winges oppsetning er historien om Othello og hans usedvanlig slu venn Jago fortalt med et effektivt nåtidsaspekt som fremhever kynisme og arroganse på en tydelig måte.
Men voldsomheten som ligger i teksten, med det som finnes av raseri, sjalusi og dyp fortvilelse blir iblant en temmelig overtydelig illustrert og unyansert utblåsing uten filter.
I Shakespeares stykke er Othello en maurisk general. Han er annerledes, men høyt aktet for sin rettferdighet og krigsinnsats. Hans elskede hustru Desdemona er langt yngre, og det er et vesentlig element når Othellos gamle venn Jago lager sitt renkespill; noe han gjør etter å ha blitt vraket som «second in command».
Winges gamle bekjentskap fra Los Angeles, Bill Pullmann, er hentet inn som Othello. Han er utstyrt med et par fysiske skavanker, som i tillegg til språket gir han denne annerledesheten. Fra starten av har Pullman en maskulinitet og naturlig myndighet som gjør han til en svært troverdig karakter. Språket, vekslingen mellom norsk og engelsk flettes sammen i lett flyt uten at det blir kunstig eller forstyrrende.
Han er leder for en gjeng som etter krigerske slag opptrer som partsløver på en gresk øy. Fyll og dekadanse er ingredienser som lett kan være grobunn for intriger.
Og sjefen for intrigene er Jago, glimrende spilt av Jan Sælid. Han er slu, slem og kynisk, men ikke på en åpenbar ondsinnet måte. Sælid hverken ser eller hører ut som en djevel, han ser egentlig ganske så uskyldig og grei ut der han lirer av seg et osean av giftige løgner og rykter. Denne rolletolkning er en ubehagelig påminnelse om at bak sympatiske handlinger kan det godt befinne seg ondsinnet manipulasjon.
Siren Jørgensen er både sårbare og sterk i rollen som Desdemona. Ane Skumsvoll som hennes hjelper (og Jagos kone) er full av tæl og trøkk og serverer skarpskodde replikker med munter ironi. I tillegg har duoen en del vettuge betraktninger om kvinnesyn som det gis rom for i denne oppsetningen.
Når tvilen river og sliter og helvete nærmer seg for alle parter, når drap etter hvert er eneste utvei, så mangler nyansene, og utblåsingen fra scenen blir i overkant voldsom.
Likevel er det nok av scenisk intensitet, og ikke så rent lite humor i alt det svikefulle.
BORGHILD MAALAND