LILLE EYOLF
Trøndelag Teater, Gamle Scene, premiere.
Av Henrik Ibsen
Regi: Kjersti Haugen. Scenografi og kostymedesign: Bård Lie Torbjørnsen; lysdesign: Eivind Myhren, Lyddesign: Mikael Gullikstad; maskør: Ann kristin Høvik; dramaturg: Vera Krohn Svaleng.
MED: Kenneth Homstad, renate Reinsve, Ingrid Bergstrøm, Mads Bones, Kine Bendixen. lille Eyolf: Fillip Flaten-Hoff/Erling Johannes Rinnan Green.
Stykket er uhyre krevende, fordi Ibsens ord unektelig er rammet av den «forvandlingens lov» det ustanselig henvises til: Formuleringene, størrelsene, betegnelsene som Ibsen brukte for å beskrive en umoden og uhyggelig selvopptatt mor og en drømmer av en skyldbetynget far, etter hvert har liten relevans i forhold til en moderne begrepsverden. Men poenget er at de to lager en krøpling av sin sønn - før han dør av mangel på omsorg.
Så hvordan fange en sånn helt grunnleggende omsorgssvikt i dag?
Trøndelag teater går djervt til verks. Her er avkleddhet, desperat sex i en pram, petting og antydet voldtekt med en krykke. Her er salmesang og funky drum'n'bass og onepiece, regn og snø, vaginarøde draperier og råtten skog. Dertil symboldetaljer nok til en middels mastergrad. Og enkelte ting fungerer storslagent. For eksempel at Rottejomfruen, dette ibsenske skrømt som uimotståelige lokker mot undergangen, i hele første del av stykket ikke bare er til stede på scenen - men faktisk er hele scenografien; når hun synker i dypet som dødens pilot, følger absolutt hele det fulldraperte scenebildet med henne i dypet. Alt. Og råttenskapen avdekkes.
Skuespillerne jobber intenst. Men i noen grad fanges de mellom Ibsens aldersmerkede ord og moderniteten i det øvrige sceneuttrykk. Man forstår jo meget godt hvor de vil hen og de forsvarer sine rollefigurer med svett hengivenhet og tørre slimhinner. Men medfølelsen og innlevelsen får antydningsvis noe litt teknisk over seg.
Og dermed står man tilbake med en interessant, utprøvende men nokså lite følelsesmessig tilkoplende forestilling.
JON SELÅS