En allerede florlett låt får fjærvekt i Siljes tilnæming. Problemet er at hun knapt nok våger å gjøre sin egen versjon, tvert imot, hun legger seg litt for nær originalen, og jeg lurer; er hun lat her? Den inderlige fortryllelsen i originalen er bevart, Siljes vokal er godt nok bevis på det, men her er Hells egen maskuline falsett (!) å foretrekke.