Makabre mord, mystikk, mulige motiver og maaange mistenkte: «Silkeormen» er en leken kriminalroman om litteraturen generelt og krimsjangeren spesielt.
Med litterær eleganse og på høye hæler går Galbraith-eh-Rowling i fotsporene til Agatha Christie, Dorothy L. Sayers, Ruth Rendell, Minette Walters og P.D. James.
BOK
Krim
Satirisk mordmysterium fra litteraturens London.
526 sider
Kr. 379,-
Cappelen Damm
Privatdetektiven Cormoran Strike blir engasjert for å oppspore en forsvunnen forfatter: Owen Quine. Det tar detektiven 150 boksider å finne ham – drept på bestialsk vis.
Les også: Rowling rasende over pseudonym-lekkasje.
Drapet har Quine, paradoksalt nok, beskrevet i et mildt sagt perverst og ekkelt bokmanus, der Londons menasjeri av kjente forfattere, forleggere og redaktører er skildret i de mest ydmykende og nedverdigende seksuelle situasjoner.
Med andre ord er det bare å velge og vrake i mistenkte. Ikke overraskende blir Strikes klient – forfatterens enke – mistenkt og pågrepet. Dermed vet vi at det i hvert fall ikke er enken som er morderen.
«Silkeormen» er ingen nøkkelroman, men du verden så morsomt det er å lese Rowlings drepende (!) og satiriske harselas med litterært snobberi.
Her er oppblåste forfattere side om side med nebbete anmeldere, hysteriske bokagenter, pedantiske redaktører og selvhøytidelige forleggere.
Les også: 15 krimbøker våren 2015
Om forfatteren
Robert Galbraith finnes ikke. Pseudonymet tilhører J. K. Rowling, som ville utgi sin første kriminalroman («Når gjøken galer») som en anonym debutant. Rowling er født i 1965 og har solgt over 400 millioner bøker om Harry Potter.
Rowlings fremste egenskap som forfatter er å skildre mennesker. Med få ord risser hun opp fengslende arketyper (mer enn «troverdige» personer).
Cormoran Strike er en blanding av Sherlock Holmes og Jack Reacher. Strikes' Watson – den sjarmerende og sårbare assistenten Robin – er som en ungdommelig Miss Marple.
Selv om «Silkeormen» er en velskrevet kriminalroman, synes jeg ikke den er like helstøpt som den forrige, «Når gjøken galer».
I samme sjanger
AGATHA CHRISTIES ROMANER (1920–1976) om mord, mystikk, mange mistenkte og Miss Marple.
ARTHUR CONAN DOYLES ROMANER (1887–1927) om den deduserende detektiven Sherlock Holmes.
Mange av scenene er for like: Strike – som har protese etter en krigsskade – hinker hvileløst rundt i et forblåst London og oppsøker vitner og mistenkte på rekke og rad. Slik får deler av romanen et noe monotont preg.
Svakheten til tross: På sitt beste er «Silkeormen» riktig så underholdende. Forfatteren befolker sitt litterære univers med snåle typer i Charles Dickens' ånd. Dialogene er fremragende, og språket – glimrende oversatt av Heidi Grinde – er elegant, barokt og fullt av humor.
Om en av de mannlige forfatterne heter det at «kvinneskikkelsene hans er bare pupper, temperament og tamponger».
Det er umulig å lese denne boken uten å tenke over at forfatteren er en av verdens mest suksessfulle. Når hun skriver om bøker og mennesketyper i litteraturens mangslungne landskap, gjør hun det med pirrende autoritet og herlig-syrlige sarkasmer.