Dette er låten der Silje kombinerer røffhet og eleganse hundre prosent, men Thom Hell er langt fra like kattemyk i tilnærmingen. Hans versjon blir egentlig først interessant når han går opp i sin velkjente falsett, men heller ikke da makter han å føre låten over i et leie som fanger lytteren. En god tolkning skal tilføre låten et eller annet som gjør at den skiller seg ut, ikke at den blir blassere, slik tilfellet er her. Men Siljes mentor tidlig i karrieren, Pat Metheny, hadde nok likt denne versjonen.