Plateanmeldelse: Bob Dylan - «Shadows In The Night»

«Shadows In The Night»

I desember 1995, midt i en av periodene da det var nokså vondt og vanskelig å elske ham, opptrådte Bob Dylan på Frank Sinatras (1915-1998) 80-årsfeiring i Los Angeles.

Han var invitert av Sinatra selv. Frank hadde en ønskelåt også: «Restless Farewell», det relativt lite påaktede sistesporet fra «The Times They Are A-Changin’» (1964).

Dylan, i skarp sølvdress, gjorde en av sine beste TV-overførte opptredener noensinne, og takket av med ordene «Happy birthday, Mr. Frank».

«Jeg satte en stopper for det der», har Dylan uttalt, og siktet med det til musikken som regjerte før han selv og The Beatles forandret reglene.

Den tidlige amerikanske populærmusikken, det vi i dag kaller «standarder». Skrevet av profesjonelle sangsnekkere, med vidd og weltschmerz, i eller utenfor Tin Pan Alley. Fremført av tidens matinéidoler og sangere med store orkestre i ryggen.

Nå kan det virke som om han ber om unnskyldning. Med «Shadows In The Night» har Dylan laget en plate som renner over av respekt for den musikken han «stoppet».

Han er nøye med ikke å kalle dette en «Sinatra-hyllest». Men felles for alle de ti sangene på «Shadows In The Night» er at de på ett eller annet tidspunkt ble fremført av «Mr. Frank».

Albumet er innspilt «live» i studio, uten orkester (men med ett og annet blåserarrangement). Dylan plassert på en stol foran femmannsbandet, uten hodetelefoner. Slik Frank ville ha gjort det, bortsett fra at steelgitaren erstatter fiolinene. Trommer vispes, halvakustiske gitarer plukkes, basslinjene renner som sirup.

Det er stille musikk. Alt dreier seg om den gamle mannen i sentrum.

Sinatras røst hørtes ut som en cello. Bob Dylan høres ut som «en rusten kaffetrakter», for å si det med Prima Vera, eller Grandpa Simpson. De åpenbare forskjellene mellom de naturgitte forutsetningene deres til tross: Begge er sublime sangere.

Alle som har holdt ut med Dylan, vet at han kan når han vil (det er derfor vi holder ut). På «Shadows In The Night» henfaller han aldri til hvesende bjeffing, selv ikke i det lave registeret, og han holder seg helt unna aksentueringen av «feil» stavelser som er blitt varemerket hans, men som også kan oppfattes som komisk, eller ren sabotasje.

Det er en gammel manns stemme, ja visst. Men den gamle mannen synger så pent han kan.

Sinatra var kjent for sin rubato, den jazzaktige leken med tempoet. Dylan er også god på det der. Men han prøver seg ikke på «dumdristige» eksperimenter denne gangen. «Shadows In The Night» er sjelesang, hjertesang, bare kjærlighet og død. Alt blir enten salmer eller ulykkelige kjærlighetssanger.

Låtutvalget er, på et par-tre unntak nær, dypblått, som på et av Sinatras konseptalbum om ensomhet og tapt kjærlighet fra 1950-tallet. «Autumn Leaves», «The Night We Called It A Day».

Det er, på ett vis, fortærende å høre på. Denne mannen, med all sin livserfaring og «visdom», «redusert» til en geléklump med tomme armer under fullmånen.

«Once you have found her, never let her go», synger han i «Some Enchanted Evening», og man tenker på hans egen «I Threw It All Away» (1969). Eksistensielle greier, det der.

Det er som om han forkynner sangene. Man kan høre ham pese litt etter spesielt krevende passasjer, og snufse mellom slagene. Men hvert ord er glassklart artikulert. (Trolig til overraskelse for alle som har sett ham på en scene de siste 30 årene).

«That Lucky Old Sun» avslutter albumet. Det er en av de fineste sangene som finnes, om slitet i livet og drømmen om den andre siden – i slekt med, men tyve år yngre enn «Ol’ Man River». Den er intenst bevegende.

Vokalisten ånder hvert ord, uansett hvor lite, med en knusende ømhet: «Grey», «above», «pinin’», «cloud», «across».

Skal si jeg «fikk noe i øyet».

BESTE LÅT: «That Lucky Old Sun»