Plateanmeldelse: Tønes - «Vindbrest»

Frank «Tønes» Tønnesens maniske, nevrotiske mannspersoner har fått noen markant bitre og bistre drag i ansiktet siden sist.

Han i «Grett å få besøg», for eksempel (vi må anta at det er en «han»). For ham er det alt annet enn greit å få besøk. Rett etter at middagen er fortært, og kjøkkenbordet fremdeles er fullt av gryter og oppvask, er det på’n igjen: Kjeks til barna, wienerbrød til de voksne. Vel, vel. «Me e vande med te rydda».

Fyren som møter sin fremtidige kjæreste i «Antikkmesso på Figgjo» skjønner snart at han har giftet seg inn i en familie full av håpløse «hoarders» – folk som hamstrer. Forholdet ender sine dager i en dans mellom pappkasser og plastposer, i en haug av «gammale drid».

Farsfiguren i «Sprø svor» – den på overflaten mest lystige og revyaktige sangen – blir sågar voldelig når det viser seg at ribbesvoren til tante Gunda ikke kan måle seg med mors. Han går amok.

I overveiende grad består «Vindbrest» av sanger som ikke prøver å være morsomme i det hele tatt. Men som av og til er det likevel, på tross av seg selv, så lenge man er i stand til å smile av patetiske menn.

Tønes er mindre Kjell Aukrust og mer Stein Torleif Bjella nå; kuet av en stille desperasjon og en ubendig, uendelig lengsel. Denne lengselen er helt eksplisitt i avsluttende «Villspor», der sangeren har konkludert at lengsel er selve innholdet i livet, og drar ut i naturens «åpne arma» for å dyrke den, blant blomster og ville dyr.

Mannen i «Spør meg» blir konfrontert med seg selv, og kan ikke forsvare seg med annet enn at «eg prøve så godt eg kan». Han i «Tordis, Gustav og andre savn» savner – ganske riktig – absolutt alt. Han må la det ligge, hevder han, og komme seg av sted videre. Men vi tror ikke at han kommer til å klare det.

Tekstene på «Vindbrest» er ypperlig litteratur – «Klare farga»! «Mindre»! – og kan utmerket godt leses sort på hvitt i CD-heftet, uavhengig av musikken.

Når det gjelder denne – musikken, altså – så er den relativt unnselig. Låtene er funksjonelle mer enn spektakulære, bygd for å bære tekstene, snarere enn omvendt. «Vindbrest» fungerer ålreit som bruks- eller bakgrunnsmusikk. Men det er først når man konsentrerer seg om ordene at den blir en liten kunstopplevelse.

Det samme kan sies om Bruce Springsteens «Nebraska» (1982), for eksempel – uten sammenligning for øvrig. (Tønes’ luftige folkrock- og viser, fremført av et utsøkt band som aldri presser på eller maser, har mer til felles med Will «Bonnie «Prince» Billy» Oldhams sprukne «alternative» country).

Så det er, for å si det mildt, ingen skam.

Men det kan være greit å vite at «Vindbrest» er Tønes-platen som er minst interessert i å behage. Den vil ha din oppmerksomhet og en smule anstrengelse. Det fortjener den.

BESTE LÅT: «Antikkmesso på Figgjo»

* Albumet slippes fredag 30. januar. En smakebit i form av singelen «Dråba i sjøen» ligger øverst i denne saken.