I denne sesongen av «Hver gang vi møtes» slår det meg oftere enn før at fellestrekkene i norsk musikkliv er større mellom sjangerne enn folk vil ha det til, også mellom DDE og OnklP. For begge leire lengter til den ujålete og folkelige helgefesten etter en lang arbeidsuke. Vel er orkester-uttrykket her temmelig kaizers’k og Bjarne kler nok ikke sine liksom-spontane «yo»-utbrudd slik som sønnene hans trolig gjør, men essensen her er klar hele veien mellom Namsos og Lillehammer; no ska vi fæst!