CHICAGO
Oslo Nye, Hovedscenen
AV Fred Ebb, Bob Fosse og John Kander.
Regi: Svein Sturla Hugnes; koreografi: Marianne Skovli Aamodt; scenografi: Ola Bråten; kostymer: Trude Bergh; masker; Siw Järbyn. Musikalsk ansvarlig og kapellmester: Petter S. Kragstad.
Med: Hilde Louise Asbjørnsen, Eli Stålhand, Dennis Storhøi, Bentine Holm, Sindre Postholm, Henriette Faye-Schjøll, Lars Jacob Holm, Morten Røhrt, Lisbeth Sandnes Espeland, Charlotte Brænna, Sandra Gerecke, Mikkel Gythfeldt, Sivert Hauge, Gustav Andreas Kvale, Vilde Viktoria Madsen, Carl Martin Prebensen, Mariama F. K. Slåttøy, Charlotte Øverland Våset, Jan Nicolai Wesnes.
Problemet er: Musikalene har sin helt egen form, sang dans og litt drama. Fylles den ikke med noe mer, blir den - nettopp - form. Og ikke så mye mer.
Oslo Nyes «Chicago» er på mange måter teknisk imponerende. Overfylt (til dels) av entusiastiske dansere, et helt levende orkester bak i kulissene (kapellmester, vil Du være så grei å skru opp ørlite på pianoet?), kulisser og kostymer. Og det handler om et syndefullt Chicago på 20-tallet, blant «fæle» kvinnelige mordere og sleipe eller dustete mannfolk. Librettoen er til dels fjollete. Og ethvert forsøk på å lage «aktuelt» drama omkring kjendiseri, stardom og korrupsjon er egentlig helt bortkastet. Programheftet har endog en helt sak om kvinnelige mordere, sånn alvorlig talt - med Orderud-saken inkludert. Unnskyld meg; det er tøv!
Så hva da? Jo: Vi ser små spor av det i første akt: Små, kjappe frekkheter, velplassert ironi og antydning til litt la-oss-flire-og-spøke-med-hele-greia. Det topper seg med et par nummer med den glade
STJELER SHOWET: Hilde Louise Asbjørnsen.
dobbeltkommunikasjonens sanne mester, Hilde Louise Asbjørnsen som den «søte raringen» men akk, så beinhardt kalkulerende Roxy. Hun har både mimikk, musikalitet og kroppsbeherskelse til å gå ut over de velpolerte og skarpe linjer, og innføre artistisk slap-stick. Når det er helt nødvendig. For det er dette som faktisk redder forestillingen til å bli severdig. Det topper seg riktig fint i «rettsaken» mot henne.
Det er godt, det er stort satset, det er lenge nokså hensiktsløst - og det Asbjørnsen som bringer «all that jazz».
Takk for det!
JON SELÅS