DRAMA/THRILLER
«GENTLEMEN»
Sverige. Regi: Mikael Marcimain.MED: David Dencik, David Fukamachi Regnfors, Pernilla August, Ruth Vega Fernandez, Magnus Krepper, Sverrir Gudnason, Pass Martin, Sven Nordin.
Det var i 1980 23-åringen Klaes Östergrens roman «Gentlemen» slo ned som en litterær bombe i Sverige og i det bokklubbelskende Norge; en bråkjekk, pulserende og frekk generasjonsroman fra Stockholm på slutten av 70-tallet. Östergren ble litteraturens svar på musikkens Ulf Lundell. Intet mindre.
Det handler om en ung forfatterspire, som via forfall og nysgjerrighet glir inn i et slags vennskap med en viss mystisk Henry Morgan, bokser og jazzpianist. Sammen lever de sanseløst uteksperimenterende i Stockholms high end. Basen er Henry Morgans antikvariske kjempeleilighet i sentrum der «natten er en alltid nærværende mulighet». Døgnet rundt.
Morgan er mystisk. Hans kjærlighet til rikmannselskerinnen er mystisk. Hans poetlillebror Leo virkelig vrak-mystisk. I det hele tatt: Forfatterspirens omgivelser er begrepsmessig kvikksand, spriten vannverks-vanlig og de filterløse sigarettene kjedenytt. Alt mens alle forklaringsmodeller for allting forsøkes og forkastes.
Tidsskildringene er fantastiske. Og en god stund bevares dragningen i historien, rett og slett fordi man søker forklaring. Litt hjemlighet finnes selvfølgelig også med Sven Nordin som forlagssjef og fire sekunder Hege Schøyen i hennes minste rolle noensinn. (For det var vel Hege??)
Filmens hovedproblem er at svært lite blir forklart. Og slik skal det visst være. Men det er til å miste tålmodigheten av! Og litt for sent går det opp for en arm norsk seer, at dette først og fremst er et svensk tidsbilde av sære mennesker i en sær periode, der alle nytelser er tillatt og alt styres av mektige bakmenn. Svensk syndefull årgangs-paranoia, med andre ord. Og en god innføring i grunnlaget for svært mye svensk samfunnskritisk krim etter 1980.
Filmen skal også bli TV-serie, som også skal inkludere Östergrens «Gentlemen»-oppfølger, «Gangsters» fra 2005. Kan hende det blir mer helhetlig med dette.
Inntil da må vi altså klare oss med et spritdynket, sigarett-røyket, gammelplysjmøblert filmbilde av middels interesse.
JON SELÅS