ALBUM: ROCK
Sleater-Kinney
«No Cities To Love»
(Sub Pop/Playground)
I 2005 kronet trioen Sleater-Kinney karrieren med «The Woods», et album så intenst at det så godt som sto i flammer.
Det var overraskende da de la inn årene etterpå. At de nå er tilbake, føles forutbestemt.
Sleater-Kinney spant ut av «riot grrrl»-scenen på nittitallet, et feministisk og idealistisk alternativ til nihilistisk grunge på den ene siden, og «slackerindie» à la de steine, nonchalante Pavement på den andre.
Sleater-Kinney mente det, mann. De slo et slag for rock som en «jenteting», ja visst. Men aller mest slo de et slag for rock, punktum.
På scenen kanaliserte de klassikerne. Trommeslageren Janet Weiss slo kraftfullt, som John Bonham og Keith Moon. Gitaristen og vokalisten Corin Tuckers kokende vibrato ga dem et voldsomt sjeledrama. Den uforlignelig coole Carrie Brownstein sparket med bena og spilte vindmølleakkorder som Pete Townshend.
I de ti årene siden «The Woods» har Tucker gitt ut soloalbum. Brownstein har konsolidert sin allround-indiegudinnestatus med TV-sketsjkomedien «Portlandia», en selvironisk satire over hipsterkulturen. I 2011 ga hun (og Weiss) ut plate med bandet Wild Flag. Også det et hyllestalbum til rock som en kraft i kulturen. Men det manglet elementet av akutt nødvendighet som så til de grader hadde preget Sleater-Kinney.
Som D’Angelos «Black Messiah», helt uten sammenligning for øvrig, tar «No Cities To Love» opp hansken som om det var den mest naturlige ting i verden.
Albumet styrer unna de mest benknusende tendensene på «The Woods», og plasserer seg et sted i nærheten av den epileptiske rocken på «Dig Me Out» (1997).
Det er kjapt og konsist – ti låter, 33 minutter. Samspillet de to gitaristene imellom er uttrykksfullt og ubehandlet, ikke ulikt Televisons, med spor av den mer intrikate stilen de introduserte på «One Beat» (2002).
Kontrapunktvokalen mellom den hikkende Brownstein og den følelsesstinne Tucker er på plass. Mangelen på distanse likeså. Sleater-Kinney skriver ublu politisk om kollektivisme versus kapitalisme og samhold mot overmakten. Musikk å okkupere Wall Street til.
Musikken er spiss, men full av «hooks». Den banker inn poenget: Disse tre gjør sine beste ting sammen.
En fabelaktig nystart. «No Cities To Love» sparker seg lidenskapelig inn i teten på den korte listen over ett hundre prosent vellykkede, ikke-forserte «comebackalbum». Kanskje helt til topps.
BESTE LÅT: «A New Wave»
MORTEN STÅLE NILSEN