Teateranmeldelse: En engasjert folkefiende

Og det inkluderer de fleste: media, politikere, grasrot-flokken – ja kort sagt hele den kompakte majoritet i det han kaller vårt neokapitalistiske lykkeland. Et land der man gjerne sorterer vekk de som ikke helt passer inn.

Den Nationale Scene

Regissør Victoria Meirik har i samarbeid med forfatter/dramatiker Øyvind Berg bearbeidet Ibsens stykke om legen som stemples som folkefiende fordi han ikke klarer å fornekte sannheten.

I dette tilfellet dreier det seg om en bys badeanstalt, som tilføres vann fra rør fulle av gift. Da det går opp for de styrende organer at dette vil koste flesk å få rettet opp, foretrekker de å skyfle den pinlige affæren under teppet. Men dette kan Dr. Stockmann overhodet ikke akseptere.

Den språklige oppdateringen fungerer godt. Det gjelder især legens tale under folkemøtet, som her er blitt til en pressekonferanse på et hotell.

Vi – publikum i salen – er tilhørerne, sammen med legens egen bror, i denne oppsetningen en kynisk byrådsleder, og representanter for media som uavlatelig snur kappen etter vinden for å være på parti med opinionen.

Ibsens krasse angrep på pressen har mulig bakgrunn av den nokså negavtive omtalen i nordisk presse av hans Gengangere, et stykke han skrev ett år før En folkefiende. At dagens redaktører er så ryggesløse som stykkets redaktør Hovstad (forøvrig utmerket spilt av Jon Ketil Johnsen), kan virke noe overdrevet. Ytringsfrihet står sterkt nå til dags, men en solid klikkvinner som gleder  «den kompakte majoritet» på nettet er heller ikke å forakte.

Stig Amdam i rollen som Dr. Stockmann tordner, raser og gløder av engasjement. Talen han holder på sin pressekonferanse er langt utover Ibsens ord, men de løfter dramatikerens skarpe observasjoner om maktarroganse og opportunisme til et flammende innlegg med referanser til nåtid, som gir forestillingen sitrende nerve.

Sentralt i handlingen er hotellets elegante basseng. Rundt bassenget beveger Stockmanns opponenter seg som lobbyister med både skjulte og åpne agendaer. De er åle-sleske representanter for en giftighet Stockmann anser som enda farligere enn den i vannrørene.

Dr. Stockmann har idealismen og trassen til Ibsens Brand. Men der Brand er steil og nærmest hard, er Dr. Stockmann full av lidenskap og varm entusiasme.  Og i møtet med «den kompakte majoritet» må det gå galt, også fordi Stockmann ikke er uten en porsjon selvopptatthet og grenser til vanvidd på sin vei mot sannheten.

Anmeldelsen er skrevet etter generalprøven fredag. Det replikkraske tempoet var iblant utydelig og vanskelig å høre ute i salen. Jeg håper det retter seg ettersom forestillingen får satt seg, fordi den har både temperatur og engasjement.