Inger Lise er ganske tro mot originalen, selv om den tas enda litt mer
ned, helt til tonene svever mystisk som frostrøyk over Drammenselva en iskald januarettermiddag. Det er knapt mulig å ødelegge en bauta i den rikholdige Fjeld/Paus-katalogen, og selv om Inger Lise som vanlig viser fin innlevelse, skulle jeg ønske at hun hadde utfordret både låten og seg selv enda mer enn hva som er tilfellet her.