Jeg venter ennå på Thom Hells store forløsning i årets «Hver gang vi møtes»; hittil har han nærmest blitt for respektfull og briljerer mer som arrangør enn som formidler. Så også med denne Jonas Fjeld-perlen; de tyngste country-sporene er fjernet til fordel for Thom Hells kløktige arrangørgrep som vrir låten inn i pop-landskapet der Hell er mest komfortabel. Pent og pyntelig og vel så det, men ikke spennende nok.