En temmelig annerledes versjon enn duetten som Kurt Nilsen og Lene Marlin serverte i samme program for to år siden. En rocka og morsom versjon med kul groove, ikke så fjernt fra det onkelen holder på med i samspill med De fjerne slektningene, men med refrenget stampende i ingenmannsland. Noe av poenget med Hver gang vi møtes er riktignok å lage sine helt egne versjoner, men når en av Jonas Fjelds aller fineste melodier overdøves av instrumenteringen, er det noen som ikke har tenkt helt riktig.