«Mitt dansecrew»
TV-serie, åtte episoder
TV2, fredager kl. 20.00
Det er helg.
Det innebærer at nok en gjeng masochistiske norske B-kjendiser står parate til å gjøre «ting de ikke kan», «gå utenfor komfortsonen» og «by på seg selv» på TV.
Konkurranseformatet, det være seg proppet med «kjendiser» eller andre håpefulle amatører, virker å være den eneste typen TV-underholdning norske produsenter har på repertoaret nå om dagen.
Kanskje de har glemt hvordan man lager noe annet? Hvor mange ganger tåler den bittelille norske celebritetsandedammen å bli resirkulert?
Vi har sett dem synge. Vi har sett dem lage mat. Vi har sett dem gråte. Vi har sett dem kjøre trehjulssykler og blåse opp ballonger. Vi har sett dem – ja, så sannelig – danse. Skal det ikke ta slutt snart?
Neppe. I «Mitt dansecrew» har i alle fall deltagerne fått noe skikkelig vanskelig å bryne seg på. Nemlig moderne hip hop- og «street» dans.
Dommerpanelet består av tre fagpersoner, samt én uforbederlig linselus som falt i metamfetamingryta som liten: Jan Fredrik Karlsen.
Marcus Andreassen og især Thea Bay gir de mest konstruktive tilbakemeldingene. Stian Blipp, som er flink til både å danse og lede TV-programmer, klarer seg utmerket, og har mer karisma enn brorparten av deltagerne.
Den dramaturgiske verktøykassen er den samme, etter hvert veldig gamle: Glimt fra danseøvingene. Opptreden på scenen (programmet sendes direkte). Dommeruttalelser. Kort intervju med den svette, lettede deltageren. Ny kjendis til pers. Reklame, nyhetene og sporten.
Veien fra klønepaveriene vi ser i dansestudioet på Riksscenen på forhånd, og til de stort sett dugandes opptrinnene på TV, virker forbløffende kort i «Mitt dansecrew». Vi kunne godt å fått mer utfyllende forklaringer på hvordan disse trestokkene er blitt forvandlet til «løver».
På den annen side: «Mitt dansecrew» har høyere tempo og mer energi enn «Idol». I alle fall enn så lenge, med alle de åtte deltagerne i spill.
Det må sies at koreografiene så til de grader et blitt tilpasset «kjendisenes» evner. Eskil Pedersen, for eksempel, for anledningen med Errol Flynn-bart, slapp særs billig unna. Og gjorde egentlig Lise Karlsnes så mye mer enn å hoppe og bukte armene?
Best – og mest selvsikker – var det Thomas «Finger’n»Gullestad som var. Sikkert ikke dumt å ha vært turner i ungdommen, nei.
Ellers var det måtelig festlig, ekstremt uoriginal underholdning. Det er fint at de sympatiske og dyktige «crewene» får en anledning til å vise seg frem. Selv om premien som tilfaller vinnergruppen – 500 000 kroner – føles fornærmende fattig for mange ukers hardt, håpløst arbeide med hvite, vinterstive TV2-tryner.
MORTEN STÅLE NILSEN