Som kriminalmysterium er romanen midt på treet. Som historisk dokument om den stalinistiske sovjetledelsens dekadanse og maktmisbruk, er den virkelig interessant.
BOK
Kriminalroman
Et mordmysterium i Stalins Moskva.
460 sider
Kr. 379,-
Cappelen Damm
Året er 1945. To romantiske 18-åringer – sønn og datter av mektige ledere i Kreml – blir skutt mens de leker noe de kaller Spillet.
Skjøt den ene den andre og så seg selv? Skjøt de hverandre? Ble begge skutt av en tredjeperson?
Og ikke minst: Er ungdommene del av en konspirasjon mot Sovjets øverste ledelse?
Fordi ofrenes foreldre tilhører Stalins innerste krets, setter diktatoren sine mest iherdige (og brutale) etterforskere på saken. For bolsjevik-toppen er det viktig å vise at ingen, selv ikke hans nærmeste medarbeidere, favoriseres.
Vi er alle like. Men noen er likere enn andre.
Dermed arresteres ikke bare en rekke 18-åringer på eliteskolen 801, men også en 6-åring og en 10-åring som avhøres som om de er deltagere i et planlagt statskupp.
Med vold, trusler og løfter underkastes barna og ungdommene tøffe avhør i det fryktede Lubjanka-fengselet.
Simon Sebag Montefiore er historiker. «En vinterkveld» er hans fjerde roman, men han er mest kjent for sine fagbøker «Stalin: den røde tsarens hoff» , «Potemkin» og ikke minst «Jerusalem: biografien».
Jeg synes det er historikeren (mer enn den skjønnlitterære forfatteren) som glimter til i denne boken, som er oversatt av Monica Carlsen.
Kriminalintrigen er ikke det mest spennende ved romanen. Språket er først og fremst instrumentelt og maskinelt. Bare her og der glimter Simon Sebag Montefiore til med formuleringer og språkbilder som imponerer.
Desto mer fascinerende er det historisk korrekte og rystende bildet han tegner av hverdagslivet rundt Stalin.
«Nei, men har de ikke skutt deg ennå?» var en spøkefull Stalin-hilsen som for mange av hans betrodde medarbeidere skulle vise seg å bli blodig alvor. Alle er redde. Ja, så redde at ingen våger å trygle sine egne barn fri fra torturen. Etterforskningen må gå sin gang.
Hva om barna skjuler hemmeligheter om sine egne foreldre? Er de alle del av en storstilt konspirasjon for å felle Stalin?
Rystende nok er bakteppet – den såkalte Barnesaken – ikke oppdiktet. Alt dette skjedde virkelig i Moskva i 1943. Mange av romanens personer – og noen av bi-intrigene – er også hentet fra virkelighetens verden.
Det gir lesningen en skremmende dimensjon.