DRAMA. Canada. 15 år.
Regi: Xavier Dolan.
Med: Anne Dorval, Suzanne Clement, Antoine Olivier Pilon, Patrick Huard, Alexandre Goyette, Michele Lituac, Viviane Pacal, Nathalie Hamel-Roy.
Den er laget av det kanadiske regifenomenet og «vidunderbarn» Xavier Dolan. Han er 25, dette er hans femte spillefilm. Og han sørger for å skille seg ut, blant annet med filmformatet: 1 x 1, helt kvadratisk bilde, noe som gir et selvfølgelig tilsiktet preg av dokumentarisme.
Det handler om et meget problematisk mor/sønn-forhold. Diana er 46, tøff dame, en hardtarbeidende overlever med stor livslyst men minimalt med livsrom. For hennes livs skjebne er sønnen Steve, en hyperslitsom ADHD-variant med null impulskontroll og utkrøpen evne til å ramme sin mor der det gjør aller vondest.
Men han har utvilsomt også evner og muligheter, noe ikke minst blir tydelig når en skadet kvinne i nabohuset når inn i Stevens indre. Og en slags sakte gjenoppbygging kan starte. For alle parter.
Vi skal ikke si for mye. Men likevel røpe at filmens egentlige tema er tålegrenser. Og hva som kan tåles av kontroll av et individ – selv når det er ute av kontroll.
Vanskelige ting, meget diskutable ting. Men samtidig er dette også en film om kjærlighet, styrke, stolthet og håp, fortalt med utrolig klok innlevelse og suveren filmteknikk.
Så selv om filmen er slitsom, er det også meget givende – for et publikum som er i stand til å søke utfordringer.
JON SELÅS