En gruppe homofile aktivister i London bestemmer seg for å støtte de streikende arbeidskarene langt nord med penger. Det er lettere sagt enn gjort, for tåler den macho arbeiderklassekulturen møtet med en rad passe flamboyante homser og lesber fra snobbete London? Gjengen fra hovedstaden skrangler seg opp til et svært så sammensveiset – og ganske konservativt – gruvesamfunn i Wales, og kulturkrasjen er et faktum.
Heri ligger mye av humoren i «Pride». Fordommene utfordres, og smått om senn er de reaksjonære mobberne i mindretall i gruvebyen. «Pride» er basert på virkelige hendelser, og tar seg nok noen kunstneriske friheter i den gode fortellingens ærend. Enkelte vil sikkert også rynke på nesen av arbeider-romantisering. Sånne folk er ikke i stand til å se at «Pride» er en film med et stort hjerte og et ensemble du kunne tatt en pint med når som helst. Dessuten portretterer den et samhold og en dugnadsånd som føles langt borte i 2014. Det er kanskje sunt å se? Det er i hvert fall ikke sunt å høre The Smiths og Billy Bragg, som topper det gladnostalgiske lydsporet på denne finfine nostalgitrippen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN