ALBUM: HIP HOP/POP
Pink
«The Pinkprint»
(Cash Money)
Åh popkid, du trodde dette skulle bli nok et Nicki Minaj-album proppet med harry hits? Åh middelaldrene hip hip-purist, du trodde dette skulle bli albumet der Minaj oppsøkte «røttene», og lagde et album viet det betydelige talentet sitt som rapper?
Vel. «The Pinkprint» har noe for både gammel og ung. Men hovedtyngden ligger på et punkt de færreste ville ha forutsett. Dette er Minajs «lonely at the top»-plate, tydelig merket av et ferskt samlivsbrudd, selvmedisinering, gamle valg som fortsetter å «gi» og det faktum at Minaj, som er godt voksen (32), lurer på om det er nok i seg selv å være bedre enn alle «bitches [that] ain't got punchlines or flow». Selv når hun har «both, and an empire also».
De mest puristfiendtlige, popvennlige låtene er samlet i dette lange (nesten halvannen times spilletid i «deluxe»-versjonen) albumets midtparti. Der finner du «Anaconda», balladen «Pills N Potions», den hjerteblødende Disney-balladen «Grand Piano» og «The Night Is Still Young», som like gjerne kunne vært en middels Katy Perry-hit.
Skulle selvsagt ønske hun utnyttet seg enda litt mer av sine evner som «MC». Men dette er det beste, mest interessante albumet hennes.
BESTE LÅT: «Feeling Myself»
MORTEN STÅLE NILSEN