Han er en svensk, men kunstneren Markus Lanttos aller første bok kommer ut på nynorsk – oversatt av forfatteren Gunstein Bakke – uten å ha vært utgitt i Sverige først. Noe av grunnen er nok at Lantto bor og arbeider i Trondheim.
Den nynorske språkdrakten er ingen ulempe for Lanttos debutbok. Klangen i nynorsken gir de underfundige historiene en ekstra dimensjon: det poetiske skaper en kontrast til forfatterens mange sprø innfall.
BOK
Roman
Moro for de innvidde.
154 sider
Kr. 329,-
Samlaget
Underveis får jeg meg til å tenke: Ville tekstene vært like gode på svensk? Eller bokmål? For eksempel formuleringen «Fordi vi skaffar oss meir kunnskap om verdsrommet, blir vi meir og meir medvitne om kor lite vi veit.» Her gir det nynorske ordet «medvitne» ekstra klang og rytme, fordi det harmonerer så fint med «lite vi veit».
Flere av fortellingene er små perler: rare og skakke, men elegant skrevet. For eksempel historien om elvemuslingene, som starter som et faktatungt essay, før Lantto på umerkelig vis klarer å flette inn deler av verdenshistorien: som grunnleggelsen av Roma, Mozart og språket til grottemennesket.
Lantto virker ikke så opptatt av å lokke leseren med fra starten, i stedet må man ha litt tålmodighet før historiene vokser seg til.
Lantto skriver ofte inn historiske skikkelser som Elvis og Hitler. I starten er det OK, men etter hvert kan leseren gå litt lei alt det absurde som ikke helt gir mening. Derimot gir det mening når forfatteren er mer personlig. Da blandes realismen inn, og leseren klarer å identifisere seg med historien.
For eksempel innlegget som Lantto sender til Adresseavisen, hvor han ber innbyggerne i Trondheim om unnskyldning for sin egen oppførsel i utdrikningslaget sitt.
Jeg skulle derfor gjerne lest flere fortellinger hvor Lantto skriver mer om seg selv. Likevel, dette er en bok som fort kan bli en kultbok blant forfattere og litterater, men som ikke er mainstream nok for folk flest.
Og den underfundige tittelen? Den er bare rar og er ikke mer viktig for boken enn Elvis og Hitler.