Hvert barn har hørt hans navn. Vi kjenner ham som mannen bak Mona Lisa, og som oppfinner av utallige tekniske innretninger. Leonardo da Vinci er på mange måter blitt en klisjé – jamfør forestillingen om at han er en inkarnasjon av det allsidige «renessansemennesket». Han har skygget for sin samtid i så stor grad at man nesten kan tro at Leonardo da Vinci var en tidstypisk skikkelse.
BOK
Portrett av et kunstnerliv i renessansens Europa
Biografi
336 sider
449 kr.
Gyldendal
I denne biografien settes konteksten på plass. Vel fantes det et betydelig rom for allsidig utfoldelse, som Leonardo tok fullt i bruk, men han var avhengig av meséner og fyrstelige oppdrag.
Vi blir også minnet om at de fleste motivene han arbeidet med som kunstner, var portretter malt på oppdrag av velbeslåtte mennesker, eller variasjoner over kjente, bibelske temaer.
Mange av hans oppfinnelser var tenkt brukt i krig, en aktivitet hans høye beskyttere drev med nesten hele tiden. Det som er fascinerende med Leonardo, er følgelig hvor mye han klarte å utrette innenfor de gitte rammene.
Atle Næss, som vant Brageprisen for sin biografi om Galileo Galilei, kan denne delen av Italias historie til fingerspissene. Han er også kunnskapsrik nok om billedkunst til å presentere et bredt utvalg av Leonardos malerier på en kompetent måte. Denne utgivelsen heves betydelig av at bildene som omtales er gjengitt i egne fargelegg, slik at leseren kan studere dem samtidig.
En tilsvarende behandling av Leonardos tekniske oppfinnelser er dessverre ikke inkludert. Men det er ikke helt sikkert at forklaringen ligger i at Næss er mer interessert i malerkunst og historie enn ingeniørfag. Han argumenterer godt for at mange av Leonardos idéer var fantasifostre som ikke lot seg realisere, eller ikke fungerte slik de var tenkt. Og han løfter frem flere av de innretningene som faktisk hadde noe løfterikt over seg.
Selv om det er skrevet utallige bøker om da Vinci, er det en stor utfordring å rekonstruere mange elementer i hans livsløp. Næss drøfter mange de mest kjente spekulasjonene, og gjør stort sett nøkterne vurderinger av deres plausibilitet. Han søker også inn i subjektets sinn, basert på Leonardos egne tekster, og konkluderer med at «Under masken av den belevne hoffmannen i purpurfarget kappe med sin utrolige idérikdom og sine fantastiske skisser, aner man et sammensatt sinn, der sansen for det vakreste og mest opphøyde brytes mot det grovkornede, det brutale og det regelrett apokalyptiske.»