Bokanmeldelse: Monica Kristensen: «Ekspedisjonen»

Vi befinner oss på 87 grader nord. En norsk nordpolekspedisjon er i trøbbel: trekkhundene dør av mystiske årsaker og en i mannskapet er også dårlig. Sysselmannsbetjent Knut Fjeld reiser ut for å komme ekspedisjonen til unnsetning, men de nekter å avbryte ferden. Fjeld velger å bli værende et par dager, i håp om å komme frem til en løsning.

Det skal han snart få grunn til å angre på. For ikke bare blir han fiendtlig mottatt av de andre, etterhvert truer storm, skader og ulykker både liv og helse. Samt en sulten isbjørn på jakt etter menneskelig proteintilskudd.

Og hva var egentlig årsaken til at bikkjene døde der ute på isen? Det skal snart vise seg at svaret ligger i dype konflikter ekspedisjonsdeltakerne imellom. Slik har det seg at mye av boken går med til lange tilbakeblikk fra en ekstra fortellerstemme, nemlig kona til en av ekspedisjonens medlemmer. Resultatet er ganske en omstendelig og overforklarende fremdrift, der det tegnes et litt gammeldags gruppeportrett ved hjelp av ytre karakteristika og grunn psykologi. Handlingen blir stående og stampe i snøen, og det gjøres for mye ut av den nokså grovsnekrede motivkretsen forfatteren har funnet frem til.

Monica Kristensen er best på naturskildringer og enkel spenning, personskildringene hennes er derimot lite annet enn enkle sjablonger.At grådighet og griskhet er grunnleggende motiver, kan ikke akkurat sies å være sjenerende originalt funnet på. Hovedproblemet med «Ekspedisjonen» er at den aldri blir noen egentlig krimfortelling. Snarere en ganske konvensjonell ekspedisjonsskildring, med innlagt melodrama og nødtørftig action.

Når forfatteren til slutt lar en isbjørn sørge for at straffen kommer til den som har fortjent det mest, er det vanskelig å ta dette helt på alvor. Verken som skjønnlitteratur eller som krimfortelling.

Jeg er sikker på at forfatteren Monica Kristensen kan langt bedre enn dette. Det hadde nok vært en god ide med grundigere forlagsarbeid neste gang.