Tommy Lee Jones har skrevet, regissert og valgt seg selv til hovedrollen som George Briggs i denne forholdsvis klassiske westernfortellingen. Vi befinner oss blant nybyggere i et grimt, værhardt Nebraska rundt 1850.
Sammen med den enslige Mary Bee (usminket Hilary Swank ) tar han på seg jobben med å frakte tre kvinner som har blitt sinnssyke tilbake til «sivilisasjonen» for å få hjelp. Jobben får han for øvrig da Mary Bee redder ham fra henging – George skylder henne dermed en og annen tjeneste. En roadmovie med hest og kjerre altså, komplett med tre gale kvinner i bagasjen, alle spilt så Hollywood-katatonisk at det nærmer seg det latterlige.
Swank og Lee Jones er gode sammen i det som etter hvert utvikler seg til en «kompis»-film. Det kommer riktignok etter en usedvanlig bekmørk skildring av det harde livet blant nybyggerne i Nebraska, og jeg er ikke helt overbevist om at de to ingrediensene passer perfekt i hop. Filmen er nydelig fotografert, men historien som fortelles engasjerer ikke mer enn at man titter på klokken underveis. Det hviler dessuten noe ganske selvnytende over hele prosjektet. Lee Jones dukker skjeggete og fæl opp i undertøyet ( «se så rufsete jeg TØR å være i Hollywood-film! Jeg har nemlig kredibilitet!») , mens Meryl Streep («verdens fremste kvinnelige skuespiller i en birolle, vi har så stor troverdighet at vi kan koste på oss dét»!) må tvinge budskapet inn med teskje: «Hun må ha vært et fint, tappert menneske».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN