ALBUM: HARDROCK
AC/DC
«Rock Or Bust»
(Columbia/Sony)
Skal si 2014 ble AC/DCs annus horribilis. Verre enn selv 1980, året da den klassiske vokalisten deres, den sjarmerende sleazebag’en Bon Scott, døde.
Først kom nyheten om at Malcolm Young – rytmegitarist, storebror og på mange måter bandets bankende hjerte – lider av demens, og ikke er i stand til å returnere til bandet.
Tragisk, og det skulle bli verre. For bare drøye to uker siden ble Phil Rudd pågrepet for narkotikabesittelse og for å ha planlagt leiemord. Sistnevnte siktelse frafalt. Men trommeslageren kommer neppe noen gang tilbake til bandet (som han er blitt sparket ut av én gang før, i 1983).
AC/DC – verdens mest forutsigbare rockband, liksom? Ikke nå lenger, selv om overraskelsene er av den ekstremt kjipe typen.
Men kan vi høre det? Selvsagt ikke. Det skulle tatt seg ut.
Alle de 11 sangene på «Rock Or Bust» er kreditert brødrene Malcolm og Angus Young, noe som synes å bekrefte mistanken om at det vi sitter med her er gamle låter og riff som av forskjellige årsaker ikke er blitt realiserte før nå. Det gir i alle fall et skinn av kontinuitet.
Det er dessuten Rudd som slår takten – enkelt, tungt og svingende, cirka et halvt mikrosekund på etterskudd. Bandet har dessuten gått til det stadig mer vanlige skrittet å erstatte et frafalt medlem med en person fra den utvidede slekten (Bruce Springsteen og Van Halen har også gjort det). Nærmere bestemt Young-nevøen Stevie. Han spiller rytmegitar her, og møtte – i motsetning til Rudd – opp da de nye bandbildene skulle tas.
Den viktigste indikasjonen på at vi snakker om opprettholdelse av normal service rent musikalsk, er imidlertid at ordet «rock» forekommer i hele fire sangtitler. Tittelkuttet, selvsagt, et av de absolutt beste kuttene her. Samt «Rock The House», som rapper riff- og rytmetriks fra Led Zeppelins «Black Dog».
«Got Some Rock & Roll Thunder» – med sitt utrettelige boogieriff og sine bløte håndklapp – må vel være noe á la den optimale AC/DC-tittelen, manglende sex-ordspill til tross. Da får det heller være at «Rock The Blues Away» er en litt klein semipopsang i tradisjonen fra det forrige albumets «Anything Goes» – veldig lik, er den – og falbyr en serie nesten beundringsverdig trette enderim: «Drivin’ in my car / headin’ for the local bar / pickin’ up my girl tonight / everything’s gonna be allright».
Som vanlig er på «nyere» AC/DC-album, det vil si de fra de siste 35 årene, ligger de beste låtene helt på toppen. Jeg tenker på det nevnte tittelkuttet, en slik småfunky hardrocklåt som de perfeksjonerte på «Back In Black» (1980). Og jeg tenker aller mest på «Play Ball», som i tillegg til boogieriffet kan by på to ulike, bluesy gitarfigurer – én i høyrekanalen under versene, og én skikkelig fin én til venstre under refrenget.
Om «Rock Or Bust» har en fremtidig klassiker, en sang som kan bli igjen på settet deres om de skulle makte enda ett album og enda en konsertturné etter 2015, så er det den. Tittelen og temaet er jo dessuten en åpenbar søknad om å få evig liv på fotballstadioner verden over.
Og så er det alle de mer ordinære komposisjonene da, de som egentlig bare har Angus Youngs skarpe gitarspill å by på. «Miss Adventure», for eksempel. Den er, i likhet med «Dogs Of War» og «Hard Times», påklistret et unødvendig allsangrefreng. Eller de to Aerosmith-aktige stamperne som avslutter platen uten å gjøre varig inntrykk, «Sweet Candy» og «Emission Control».
På den annen side føles er dette et liketil og ujålete AC/DC-album, renskåret og løst i snippen på en måte som den alt for langspilte forgjengeren «Black Ice» (2008) ikke var. Den deler et bluespreg med «Stiff Upper Lip» (2000), og rekker ikke å bli anmasende i løpet av sine 35 korte minutter.
«Rock Or Bust»s egentlige oppgave, er denne: Å overbevise en enorm fanskare om at alt er som før, selv om ingenting er som før, og med det lansere en innbringende verdensturné. Det kommer AC/DC til å klare, selv uten Malcolm Young og Phil Rudd.
BESTE LÅT: «Play Ball»
MORTEN STÅLE NILSEN
* «Rock Or Bust» streames på iTunes fra klokken 22.00 mandag kveld.