Bokanmeldelse: Øyvind Berg: «Gjennom mørketida»

Når en av landets mest sentrale poeter skriver seg gjennom mørketiden, skjer det med uforlignelig språklig spenst, stort saklig engasjement og mange uventede tankehopp som aldri forteller leseren helt hvor de har tenkt å lande

Øyvind Berg bestemte seg ifjor høst for å skrive ett dikt om dagen til en ny samling. Han ville skrive seg gjennom kalenderens mørketid.

Men det handler vel så mye om lys- og skyggestoff i egne tanker, sansninger, refleksjoner og livsopplevelser knyttet til blant annet Balkan, Bosnia og Sarajevo, til kjæreste og livsforhold og retur til gamlelandet, nærmere bestemt Stavanger, utpå vårparten.

Med dette selvbiografiske utgangspunktet har han utviklet en serie uensartede dikt og tekster der lys og skygge – den poetiske modernismens mest velbrukte dansepartnere – får spille hverandre gode på uvante måter.

Språket og bildene er ofte nære og hverdagslige. Her er «trekk-opp-dikt» av typen «rart hvordan...», kvasse hverdagsobservasjoner, haiku-inspirerte kortdikt, politisk plakatdiktning om Peter Handke og Utøya (« ..et Bosnia i miniatyr. Den norske fascisten var også kraftig inspirert av de serbiske»...), snurrige eventyr, eller ubetalelig humor, som i diktet om rapphøna!

Det politiske og eksistensielle engasjementet lever godt. Og overraskelsene står i kø for leseren som tør og vil følge med på ferden. Vi tror et dikt handler om tidlige statsdannelser i Mesopotamia; det handler om vår tid, om kapitalismens iboende galskap og «voldsbruk som vekststimulerende tiltak».

Vi sitter tilbakelent og leser om et møte med den tidligere tekstforfatteren til en jugoslavisk komikergruppe. «På spørsmål om hva som vil skje i framtida, sier den aldrende profeten: Det blir en flom av flyktninger fra Skandinavia.».

Bare klovnekomikk? På den andre siden av skalaen finner vi følsomme dikt om datter og kjæresteforhold, reiseopplevelser og møter med mennesker i en kultur preget av en helt annen virkelighet enn den norske. Og lys-skygge-metaforikken går som en rød tråd gjennom samlingen, om det gjelder religiøse mørkemenn med oljepenger eller lyset på undersiden av et vedvarende plaskregn. Bare i et lite fåtall av diktene blir fraværet av poetisk inspirasjon merkbart.

Om ikke dette er Bergs «beste» diktsamling, kan den lett komme til å bli stående som en av de mest sjenerøse og umiddelbare.