En vårdag i 2007 finner 13-årige Stian Fink et lik i en innsjø i Telemark. Den døde viser seg å være Stians oldefar, Gunnar Eide.
BOK
331 sider
Kr. 379,-
Gyldendal
Likets tilstand tilsier at det kan ha ligget i vannet i tre, fire år, og at Eide har blitt knivstukket til døde. Hvilket forbauser både familien og etterforskerne ved Skien politistasjon, da den samme Gunnar Eide har vært savnet siden 17. mai 1968. Og vært erklært død fra året etter.
Parhestene Morgan Vollan og Lilly Rasmussen blir satt på saken, og må snart forholde seg til en familie der alle virker like lukket og sære. Og hva med den døde selv? Hva slags fyr lar kona sitte igjen med tre små døtre, og en anstrengt økonomi, for selv å… Ja, hva da? Og hvor da?
Sporene peker etter hvert i retning Danmark, og handlingen utspiller seg delvis der. Junker starter denne gangen med veldig mange spørsmål og like mange løse tråder, samt et stort persongalleri, men håndterer det hele stramt og fint.
Det står det respekt av, for det skjer uten at teksten skjemmes av oppramsinger og kunstige påminnelser underveis. Spenningen holdes jevn oppe med effektiv klipping, både mellom bokens ulike personer, og i nåtid og fortid.
Det butter litt når 13-årige Stian mer eller mindre tar saken i egne hender. Han blir tidligere i boken presentert som en sky gutt som trives best i skogen, og som synes det er skummelt å dra til Skien. Da blir det litt underlig når Junker sender ham til Århus på egenhånd, særlig når det skjer ved at han smugler seg selv om bord i fergen ved å bryte seg inn i en varebil, og holde seg skjult der.
Men alt i alt er dette en spennende og velkomponert kriminalroman, som dessuten er velsignet fri for pervertert vold, og juks i plottet. Forfatteren klarer til og med å skape ekstra spenning med bokens aller siste ord.
Så altså: Ikke titte!