Bokanmeldelse: Alf R. Jacobsen: «Djevelens kobber»

Det gjelder historien om hvordan flere høytstående eks-nazioffiserer ble invitert til Oslo etter krigen for å gi råd om hvordan man skulle møte en sovjetisk invasjonstrussel i nord, og om hvordan «den brente jords» taktikk ble hentet frem igjen fra historiens skraphaug som et mulig taktisk virkemiddel – denne gang altså fra norsk og alliert side.

Også den utrolige historien om hvordan minst én sentral nordmann så for seg å reise et minnesmerke over den tyske øverstkommanderende Nicolaus von Falkenhorst, som takk for hans «hensynsfulle opptreden» under angrepet og okkupasjonen, er blitt omskrevet her i avisen.

Men forfatter Alf R. Jacobsen har mye mer på hjertet. Denne boken handler blant annet om den tyske oppbyggingen og senere raseringen av nikkelproduksjonen i Finland (derav tittelen «Djevelens kobber»), om nederlaget ved Litsafronten, om smugling og hvitvasking av penger og gull fra okkupert område, om tilværelsen ved Hitlers sykeseng i Wolfsschanze og om Churchill og Stalins deling av Europa i interesseområder etter krigen.

Bokens hovedperson, politimannen Karl With, kommer under etterforskningen av en dødelig brann i Oslo i 1949 på sporet av både private og politiske tråder tilbake til verdenskrigens dager. Tråder som også knyttes til begivenhetene nevnt over.

Deler av handlingen er lagt til det helt spesielle miljøet i nøytrale Stockholm under krigen, der agenter, dobbeltagenter, infiltratører og provokatører ferdes side om side i et virvar av renkespill og spionasje. Jeg skulle gjerne sett at forfatteren hadde gjort mer ut av akkurat dette helt spesielle eksilmiljøet. Perfekt for klassiske krimintriger.

Alf R. Jacobsen er god på tids- og miljøkoloritt, besitter en voldsom kildekunnskap om temaene sine og kan uten tvil skrive. Men virkelig spennende blir denne boken aldri, snarere ganske underholdende og mest interessant for de allerede interesserte.

Når vi mot slutten av boken også introduseres for hele bøtteballetten av gamle norske kaldkrigere: Asbjørn Bryhn, Vilhelm Evang og Jens Christian Hauge, er det derfor lov å føle seg ørlite grann overmett.

For å si det på godt norsk: point taken!