Regissør og hovedrolleinnehaver Zach Braff avslører hva for en fyr han er innerst inne i dette svært usjarmerende, selvbiografiske grumset av en film. Det verste er at han håper på medfølelse. Tobarnsfaren Aidan Bloom er en mislykket skuespiller og tobarnsfar som er i ferd med å ta barna ut fra en rådyre jødiske privatskolen på grunn av pengemangel. For en skjebne i livet å måtte sende barna på offentlig skole! Aidan velger å undervise barna hjemme i stedet, og det er her vi altså få ta del i en rørende reise til selverkjennelse hos den grinete 35-åringen. Ikke akkurat.
Når han ikke banner og sverter rundt frokostbordet bruker han tiden på auditions på roller han er sjanseløs på – men han får tid til å latterliggjøre alle som ikke er akkurat som han selv, gjerne fargede eller latinamerikanske tjenestefolk. Disse scenene er ikke regissert på en måte som gjør at vi skal le av den dumme fordomsfulle, vi skal le av vitsingen hans. Hans far er døende av kreft (ganske ufordragelig type han også forresten), mens hans bortskjemte kjempebaby av en lillebror, som kaster bort livet på superhelter og ComiCon. Ikke ett sekund bekymret det meg hvordan det skulle gå for noen av dem. Årets mest unødvendige film er her.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN