Regi: Unni Straume. Dokumentar.
En regissørs tilbakeblikk på eget liv og egen kunst, kunne fort blitt navlebeskuende. Men Unni Straume, som har vært en klar kunstnerisk stemme i norsk filmproduksjon, unngår i stor grad fellen gjennom et fint sammensatt speilbilde. Likevel er det sekvenser i filmen som heller mot det manierte, og som gjør at ordet kunst viker for det kunstige.
Filmskaperens eget liv, glimtene fra hennes tidligere filmer, Straumes sans for rytmikk mellom ord, bilde og musikk veves sammen til en fortelling om et menneske som samler trådene i sitt liv. Fra det perspektiv blir det en historie som angår mange av oss.
Det er ingen forutsetning, men en klar fordel å kjenne til Straumes filmer. Filmer som «Til en ukjent», «Drømspel», «Thranes metode» og «Musikk for bryllup og begravelser» kan være ulike både i kvalitet og innhold, men de har alle et umiskjennelig preg av Straumes kunstneriske vyer. Hun utforsker og improviserer, både i handling, ord og visuelt. Gjerne med musikk som følgesvenn.
I «remake.me» søker hun etter sine røtter, både i kunst og virkelighet. Det resulterer i en reise til steder som har formet henne, og filmer hun selv har formet.
Gradvis vokser filmen seg fram til en poetisk happening. Det skyldes først og fremst hvordan Straume har satt sammen klippene fra sine tidligere filmer. I særlig grad gjelder det «Thranes metode» fra 1998.
Den ladede, sensuelle dialog og stemning mellom Bjørn Sundquist og Petronella Barker avdekker flere lag i forholdet mellom mennesker. Klippene føyer seg sømløst inn i en fortelling om et menneske som erkjenner hvordan liv, kunst og diktning flyter sammen. En annen vesentlig rute i dette lappeteppet, er Nils Petter Molværs musikk.
Straumes timelange filmdikt er verd en timelang reise.
BORGHILD MAALAND