Storbritannia. Regi: Iain Forsyth, Jane Pollard. Med: Nick Cave, Warren Ellis, Kylie Minogue, Ray Winstone, Darian Leader. Dokumentar/kunstfilm. 7 års aldersgrense.
La det være sagt: Det er på mange måter en meget god film, for Cave-fans et ubetinget must. På den annen side: Kjenner man ikke til fenomenet Nick Cave (57), er og blir filmen fort vekk en vakker, men temmelig forvirrende reise i en dag i livet til en musiker og forfatter, som har brukt noen tiår på å bygge seg selv opp som sentralfigur i seg selv som et kunstverk. Samtidig er det meget tydelig at noe enestående kunstverk er han ikke; han er en av mange tydelige profiler på den popkulturelle arena siden 70-tallet. Men både mer lyssterk og mer obskur enn de fleste.
Så det er all mulig grunn til å advare den uforberedte.
Denne 20.000. dagen i Caves liv er brukt som en deadline for oppsummering av liv og virke så langt. Vi befinner oss på det kreative stadium før fjorårets album fra ham og The Bad Seeds, «Push The Sky Away». Midt i den kreative prosess er det også tid til å se tilbake. Hukommelsen er nemlig den tingen i livet Cave er aller mest redd for å miste.
Ingenting her er tilfeldig. Et innledende intervju er først og fremst en slags psykoanalytisk seanse. Nettopp psykoanalysens tilnærming er forsøkt fulgt, ikke minst via en assosiativ metode, der fortiden ofte flimrer forbi, avløst av lengre sekvenser med mennesker som har betydd mye for Cave og hans verk. Cave er åpen og raus og filosofisk og til dels underholdende. Det er riktignok forunderlig lite musikk i filmen. Men det har til delt utsøkte passasjer med fantastisk fotografering og pulssterk formidling. Og referansene til Mannen & Verket & Mytene & Tidene så tallrike, at vi nok snakker om et slags åndsverk.
For den som er innvidd.
JON SELÅS