Bokanmeldelse: Eirik Veum: «Nådeløse nordmenn. Gestapo»

Gjennom tre bøker, hver på over 1000 sider, har han kartlagt og navngitt norske statsborgere som gikk i okkupantenes tjeneste. Det gjelder medlemmer av Hirden, det norske Statspolitiet og altså nå boken om dem som gikk i Gestapos tjeneste.

Veums prosjekt har naturlig nok skapt debatt om hvorvidt det er riktig og forsvarlig å navngi mennesker i den utstrekning forfatteren her gjør. De nitide og detaljerte gjengivelsene av overgrepene disse personene gjorde seg skyldig i, er selvfølgelig en belastning å lese om, ikke bare for en vanlig leser, men ganske sikkert i enda sterkere grad for nålevende slektninger av overgriperne.

Det er en debatt som aldri kan få noen endelig konklusjon. Men den speiler dilemmaet mellom på den ene siden det journalistiske ønsket om å dokumentere mest mulig presist, og på den andre siden det høyst forståelige ønsket om å praktisere forsiktighet overfor de berørte.

Eirik Veum selv har gjennom hele dette arbeidet insistert på nødvendigheten av å kartlegge sannferdig og utfyllende hva som faktisk skjedde. Og det tredje og siste bindet i dette verket dokumenterer i hvert fall bortenfor enhver tvil hvor avhengig Gestapo var av sitt nettverk av sivile og uniformerte medhjelpere, angivere, torturister og provokatører.

Uten sine villige norske hjelpere kunne ikke den tyske okkupasjonsmakten holdt et slikt jerngrep om landet vårt disse fem årene. Og som i de andre bøkene gjør det kanskje spesielt inntrykk å lese om hvor unge mange av disse medhjelperne var. Ofte bare i tenårene, men likevel i stand til å utføre de mest ubeskrivelige overgrep mot sine landsmenn.

Samtidig speiler også disse bøkene den andre ytterligheten: Nemlig det ustanselige og ukuelige motstandsarbeidet som foregikk over hele landet, der sivile kvinner og menn med liv og helse som innsats satte seg opp mot nazismen.

Nådeløse de også, om enn med et helt annet fortegn.