I 2011 forsvant den franske litteraturens enfant terrible, Michel Houllebecq. I flere dager var han tilsynelatende bare bortevekk. Det villeste ryktene skulle ha det til at han hadde blitt bortført av al-Qaida.
«Kidnappingen av Michel Houellebecq» er en muligens kontrafaktisk kvasidokumentar om det som kunne ha skjedd. Houellebecq, fabulerer filmen, kunne ha blitt tatt av en gjeng udugelige småkriminelle, type Olsen-banden, fraktet til landsbygda og etter hvert utviklet et Stockholmssyndrom. Glad for å få en liten pause fra livet som en av Frankrikes mest kontroversielle intellektuelle.
Kidnapperne behandler ham bra. Houellebecq synes fornøyd så lenge han får fri tilgang til sigaretter (han holder dem mellom langfingeren og ringfingeren), rødvin og Jack Daniel’s. Ja, så omtenksomme er vertskapet, at de kjøper en 21 år gammel prostituert til den gamle, resolutt uglamorøse grisen.
Diskusjonene holdes på et lavfilosofisk nivå. Houellebecq får disset Le Corbusiers arkitektur og ironisert over sin egen skrøpelige holdning (å se ham spise er noe av en prøvelse). Han er et dårlig gissel, all den tid så få synes interesserte i å finne, enn si redde, ham. Hvem bryr seg egentlig om en tannløs einstøing, som til alt overmål ikke frykter døden? François Hollande?
Houellebecq er stort sett fornøyelig i rollen som seg selv – en noen ganger trettende sløv misantrop. Til tider trolig «ekte full» på kamera. Alt for kunsten.
Det er et godt stykke faux cinéma vérité. Filmen byr ikke på de helt store innsiktene i Houellebecqs tankeverden, bortsett fra at han mener at forfattere særpreges av «alkoholisme og pedofili», samt at han anser Sverige som «et av de mest anti-demokratiske landene, et diktatur».
Men en artig liten intellektuell buskis er det.
MORTEN STÅLE NILSEN