«Interstellar» er, som forbildet «2001: En romoddysé» (1968), mer enn «happening» enn en film.
Det nesten tre timer lange eposet er, i likhet med fjorårets «Gravity», noe midt mellom en kinofilm og en tivoliattraksjon. En klassisk «mindfuck» av den typen det går år mellom hver gang vi ser.
Den er blitt en av filmhistoriens mest severdige skuffelser.
I den nære fremtiden er jorden i ferd med å bli fullstendig utarmet. Sandstormer og meldugg rir den amerikanske landsbygda. Alle offentlige anstrengelser dreier seg om matproduksjon, med det resultatet at militæret og MR-maskiner ikke finnes lenger, og at NASA nå er en topphemmelig underjordisk organisasjon.
10 år tidligere er det blitt sendt en gruppe mennesker ut i det ytre rom for å kartlegge en galakse på den andre siden av et «ormehull» i «nærheten» av Saturn.
For å finne ut hva som skjedde med dem, sendes en ny ekspedisjon ut i rommet. Denne består av blant andre av Cooper (McConaughey) og Amelia (Hathaway). Førstnevnte må forlate sine to barn i stor fare på jordkloden, og er splittet mellom utforskertrang og hjemlengsel. Sistnevnte har vikarierende motiver for å dra. Hun er forelsket i en av dem som dro ut i den første ekspedisjonen.
Så blir det komplisert. For komplisert til at vi skal forsøke å forklare så mye her. Og verre: For komplisert til at Nolan evner å forklare oss det vi trenger å vite underveis.
Undertegnede er selvsagt ute av stand til å gå god for vitenskapen i filmen, med all dens snakk om «singularitet», «romtid» og det sorte hullet Gargantua.
Det er da heller ingen grunn til å tro at filmskaperen Nolan og broren Jonathan, medforfatter av manuset, skal være de som løser fysikkens og metafysikkens gåter. «Interstellar» kommer til å bli gjenstand for en enorm mengde spekulasjon både blant internettnerder og – forhåpentligvis – legitime vitenskapsmenn. Men vi gjør klokt i å huske følgende: Det er bare en film.
Problemet er at Nolan sliter med å videreformidle informasjonen i filmen. Det er simpelthen for mye av den.
Måten han forsøker å løse denne utfordringen på, er heller ikke filmatisk optimal. Det er mye eksposisjon om bord på romskipet i «Interstellar». Og iblant spør man seg om ikke romfarerne burde ha diskutert dette litt nøyere gjennom før de dro?
I «Inception» (2010) lyktes Nolan hele veien å få selv de treigeste blant oss, altså undertegnede, til å henge med, eller i alle fall gi en illusjon av at vi gjorde det.
Så ikke her. «Interstellar» er en snakkesalig film, og den tredje akten blir enten like metafysisk som «2001», eller like tåkete som en film av M. Night Shyamalan – avhengig av godviljen hos publikummeren som ser.
«Interstellar» krever til fulle at du nøytraliserer din skeptiske sans, og hengir deg ukritisk til romoperaen som utspiller seg på skjermen. (Operaaspektet understrekes kraftig av Hans Zimmers ultrapompøse orgelmusikk). Det er en film som sliter i det kalde dagslyset utenfor kinosalen. Men som uansett gjør et mektig inntrykk i mørket der inne.
Filmen stiller det største av alle spørsmål: «Hvor skal vi?». Den vil ha oss til å se på verden med andre øyne. I en tid da filmkunsten så ofte føles redusert til tegneserie, en evig og umoderne kamp mellom snille og slemme, er det inspirerende at den i det hele tatt er blitt laget.
Det er i seg selv tilstrekkelig til at vi kan leve med at både McConaughey og Hathaway nok ikke er perfekte i sine roller (førstnevnte noen hakk for tilbakelent kjekkasaktig, sistnevnte for storøyd teatral). Det er nok til at vi kan leve med at filmen ikke evner å redegjøre for seg, og for ofte føles som humbug.
Nolans kjernepunkt – at det er kjærligheten mellom mennesker som er den usynlige kraften i verdensrommet, sterkere enn selv tyngdekraften og tiden – er dessuten skuffende sentimental og «soft».
Åpenbare svakheter til tross: Du simpelthen må se den. Du blir sikkert frustrert. Men du kommer ikke til å angre.
MORTEN STÅLE NILSEN